Rasmus Rask
Født		22. nov. 1787[1][2][3][4] Brændekilde[3]
Død		14. nov. 1832[1][2][3][4] (44 år) København[3]
Beskjeftigelse		Lingvist, universitetslærer, historical linguist, filolog
Utdannet ved		Københavns Universitet
Far		Niels Hansen Rasch
Mor		Birthe Rasmusdatter
Nasjonalitet		Danmark[5]
Gravlagt		Assistens Kirkegård
Medlem av		Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie[6]
Signatur
Rasmus Rask på Commons

Rasmus Christian Rask (født 22. november 1787, død 14. november 1832) var en dansk språkviter. Han skrev flere grammatikker og forsket på komparativ fonologi og morfologi. Rask arbeidet for en uttalenær (ortofon) rettskriving.

Rask ble født i Brændekilde på Fyn. Han ble student ved universitetet i København, og viste seg da å ha en god evne til å lære seg språk.

Rask fikk først en stilling som assisterende bibliotekar ved universitetet og ble senere professor i asiatiske språk der.

Han ga ut en grammatisk oversikt over islandsk og andre gamle nordiske språk, sammenfattet fra arbeidet til flere tidligere forskere, i 1811. Mellom 1813 og 1815 bodde han på Island der han lærte seg språket og kulturen og studerte den islandske litteraturen. Da han kom tilbake til København startet han det Islandske Litterære Selskab. Rasks islandske grammatikk ble lest av Ivar Aasen og inspirerte trolig Aasens egne dialektstudier.^[7]

Videre ga Rask ut en angelsaksisk grammatikk, et verk som så på røttene til de nordiske språk og sammenlignet dem med andre, særlig gresk og latin, og en tysk artikkel om språkene og litteraturen i Norge, Island, Sverige og Finland. Rask oversatte også begge eddaene til svensk.

I 1822 skal han ha kunnet minst tjuefem språk og dialekter, og ha studert mer enn det dobbelte.

Rask utførte et imponerende forskningsarbeid for sin tid ved å reise gjennom Russland og Persia for å studere og sammenligne språkene der. Han skal ha lært seg persisk nok til å kunne føre samtaler på seks uker. Han dro deretter videre til Bombay, der han skrev en artikkel om avestisk, parsarenes hellige språk, og fortsatte så til Ceylon (Sri Lanka) der han skrev en skildring av de indiske språkene. I 1832 kom Rask tilbake til Danmark med flere verdifulle dokumenter på blant annet pali, avestisk og singalesisk.

Senere ga Rask ut grammatikker om spansk, italiensk og frisisk, og en dansk grammatikk for engelsktalende. I 1826 ga han ut et essay om dansk rettskriving. I 1832 kom grammatikken hans over nordsamisk ut, Ræsonneret lappisk sproglære efter den sprogart, som bruges af fjældlapperne i Porsangerfjorden i Finmarken. En omarbejdelse af Prof. Knud Leems Lappiske grammatica. Grunnlaget for de nordsamiske ortografiske grunnprinsippene bygger fremdeles i dag på arbeidet lagt ned av Rask i denne grammatikken.

På sin seks et halvt år lange reise i Det fjerne østen pådro han seg trolig den sykdommen han slet med resten av livet. I perioder følte han seg også forfulgt – han vurderte å forlove seg, men ombestemte seg fordi han var redd for at piken ville forgifte ham. Han ble først utnevnt til professor i orientalske språk i 1831, og sa da selv at det var «for sent». Men nå kunne han flytte inn i en god leilighet i Badstuestræde 17; det står en minneplakett om ham over porten.^[8] Han døde i København den 14. november 1832.

Rask var den første som pekte på likheter mellom nordiske og gotiske språk på den ene siden og litauisk, slavonsk, gresk og latin på den andre.^{[trenger referanse]} Det var også han som fant opp den såkalte Grimms lov om hvordan konsonanter endret seg fra gamle indoeuropeiske språk til nyere germanske, selv om han bare sammenlignet dem med gresk, siden han ikke kjente til sanskrit.

• Singalesisk Skriftlære Arkivert 7. januar 2020 hos Wayback Machine. – et av Rasks verk.