Niels Laurits Høyen
Født		4. juni 1798[1][2][3] København
Død		29. apr. 1870[1][4] (71 år) København
Beskjeftigelse		Kunsthistoriker
Utdannet ved		Det Kongelige Danske Kunstakademi
Ektefelle		Edele Birgitte Høyen
Nasjonalitet		Dansk
Niels Laurits Høyen på Commons

Niels Laurits Høyen (født 4. juni 1798 i København, død 29. april 1870) var en dansk kunsthistoriker. Han var den første vitenskapelige utdannede i dette faget i Danmark.

Høyen hadde stor interesse for kunst og var stadig på besøk for å se Kobberstiksamlingen og Akademiets avstøpningssamling. Han ønsket å sette seg mer inn i kunstens historie, men fant lite litteratur på området. Han fikk plass som lærling ved Akademiets tegneskole, lærte perspektiv og anatomi og fikk adgang til kunstnere som Eckersberg, Christian David Gebauer, Jens Peter Møller, hvor han kunne sette seg inn i malernes arbeidsmåte og farvenes anvendelse.

Han reiste utenlands for å studere og var i perioden 1822-1825 i Tyskland og Italia. I Tyskland mottok han sterke inntrykk fra den tyske romantikken og i Italia ble han påvirket av renessansen. Da han kom tilbake til København startet han med forelesninger ved Akademiet og han fikk etter hvert stor innflytelse på dansk nasjonal malerkunst og kulturliv, hvor han ofte grep aktivt inn.

I 1825 var han medstifter av Kunstforeningen som ble konstituert i 1827.

I 1829 ble han professor ved Kunstakademiet og den først utnevnte dosent i kunsthistorie ved Københavns Universitet (1856).

Han var også i en periode direktør for malerisamlingen på Christiansborg.

Høyen holdt i flere år forelesninger som trakk et stort antall tilhørere. Slik beskrives seansen i Philip Weilbachs leksikon:

Her ... samledes hver ugedag en så talrig kreds, som salen kunne rumme, fra det københavnske åndslivs forskellige lag, lige fra gamle universitets- og akademi professorer til unge studenter og kunstnere. Gennem tætte klynger måtte han med sin ejendommelige, haltende gang (da hans ene ben var kortere end det andet) bane sig vej til den åbne skammel, der var hans kateder; undervejs, ombyttede han hatten med den sorte fløjels kalot, kastede et prøvende blik hen over rækken af de opstillede illustrationer til foredraget, og samtidig med at han rakte den røde skolebetjent sin hat og overfrakke, talte han allerede!

Uden at trættes talte han for det meste et par timer, og uden at trættes fulgte den tætte tilhørerkreds hans beåndede ord. Han begyndte sin forelæsningsrække med at behandle oldtidens kunst, gik historisk fremad år for år og nåede opad mod den nyere tid, om end det ville have krævet år endnu af hans liv, hvis han skulde være bleven færdig. .... Han forberedte sig i hovedet og talte frit, som ordene med aldrig svigtende flugt faldt ham i munden.

Hans Skrifter I–III ble utgitt etter hans død (3 bd., 1871–76)

• Weilbachs leksikon