Positivismen var en av de mest betydningsfulle filosofiske retningene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Hovedtrekket ved positivistiske filosofier er vektleggingen av «kjensgjerninger» (positive fakta) og avvisningen av «metafysiske spekulasjoner». Sammen med metafysikken ble også begrep som årsak/virkning og mål/mening avvist; disse skulle erstattes av rent faktabaserte beskrivelser av korrelasjoner mellom hendelser. Målet var blant annet å forklare alle enkeltfenomener gjennom lovmessigheter, og derved å forene alle vitenskapene til en enhet. Noen positivister lette for eksempel etter vitenskapelige lover som styrer samfunnet på samme måte som lovene vi finner i fysikken.

Det er flere beslektede strømninger som har betegnet seg selv som positivistiske. I tillegg kommer flere ubeslektede strømninger som utenforstående har referert til som positivistiske. Således kan man skille mellom minst tre ulike varianter av positivisme.

• Den klassiske positivismen ble grunnlagt av Henri de Saint-Simon (1760–1825) og i stor grad preget av Auguste Comtes (1798–1857) philosophie positive («positive filosofi»). Dens mål var bl.a. å garantere fremskritt og et rettferdig samfunn ved å strukturere samfunnet etter vitenskapelige prinsipper. Det var derfor mange sosialister blant tilhengerne (f.eks. Charles Fourier og Pierre-Joseph Proudhon). Fra Frankrike (Pierre Lafitte, Emile Littré) spredte ideene seg hovedsakelig til Storbritannia (Jeremy Bentham, John Stuart Mill, Frederic Harrison, George Henry Lewes), Italia (Roberto Ardigò) og Belgia (Hector Denis), og utviklet seg til særpregede varianter i disse landene. Også Herbert Spencers teorier om fremskritt som en konsekvens av evolusjon står i en (klassisk) positivistisk tradisjon (jf. sosialdarwinisme).
• Empiriokritisismen oppstod noe senere og hadde Ernst Mach (1838–1916) og Richard Avenarius (1843–1896) som sine viktigste representanter. Den søkte å finne grunnlaget for erkjennelsen i de rene sansefornemmelsene. De grunnleggende elementer i verden er farve, lyd, trykk, varme og andre tilsvarende sanseinntrykk. Begreper som atom og jeg oppfattes som rene tankekonstruksjoner. For vitenskapen er slike begrep ikke mer enn nyttige verktøy, siden spekulasjoner om objekters virkelige eksistens går utover sanseinntrykkene, og avvises som metafysikk (jf. instrumentalisme).
• Empiriokritisismen var i sin tur en viktig impuls i utviklingen av Wienerkretsens logiske empirisme («nypositivisme»). Representanter var bl.a. Rudolf Carnap, Herbert Feigl, Hans Hahn, Philipp Frank, Richard von Mises, Arne Næss, Moritz Schlick og Friedrich Waismann. Ifølge den logiske empirismen kan man også nå erkjennelse om verden a priori, dvs. kunnskap forut for erfaring. Setninger ble bare regnet som meningsfulle hvis de enten (1) kan formuleres innen logikk og matematikk eller (2) er basert på basissetninger som gjengir sanseerfaringer. De førstnevnte kalles analytiske setninger – de sier ikke noe om verden, bare om forholdet mellom symboler. Basissetningene sier derimot noe om verden og hevdes å kunne verifiseres (bevises) ved hjelp av sanseerfaring. Alle vitenskaper arbeider for å finne lovmessigheter mellom sansbare fenomener, og det er ingen avgjørende logisk eller metodologisk forskjell mellom vitenskapene. Derfor kan alle vitenskaper samordnes innenfor én enhetsvitenskap.

I tillegg har enkelte filosofer benyttet et enda videre begrep av «positivisme». Max Horkheimer kritiserte f.eks. også Max Webers tese om verdifrihet (dvs. at normer og verdier ikke kan avledes av empiriske kjensgjerninger), som positivistisk. Et så vidt definert begrep av «positivisme» omfatter imidlertid også strømninger som eksplisitt har tatt avstand fra den klassiske positivismen, empiriokritisismen og logiske empirismen (f.eks. Karl Poppers kritiske rasjonalisme; jf. positivismestriden).

Den rettsfilosofiske positivismen holder seg til den positive rett, det vil si den rett som til enhver tid faktisk gjelder. Dette i motsetning til den naturrettslige tankegang som anerkjenner visse prinsipper for å ha høyere rang enn all annen rett og som derfor ikke kan endres, for eksempel menneskerettigheter.

• Behaviorisme
• Empirisme
• Positivismestriden
• Rasjonalisme

• H.R. Ganslandt og M. Carrier (1995). «Positivismus (historisch)». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 3. Stuttgart: Metzler. s. 301–303. 
• F. Kambartel (1995). «Positivismus (systematisch)». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 3. Stuttgart: Metzler. s. 303–304. 
• B. Plé (1999). «Positivismus». I H.J. Sandkühler. Enzyklopädie Philosophie. Hamburg: Meiner. s. 1289–1292.