Tvangsmidler
Tvangsmidler er i norsk straffeprosess foreløpige virkemidler som kun kan brukes etter særskilte regler i straffeprosessloven, hovedsakelig i fjerde del, frem til det er avsagt dom i en sak.[1] Et tvangsmiddel kan kun brukes når det er «tilstrekkelig grunn til det,» og kan ikke brukes «når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep».[2]
Tvangsmidlene i straffeprosessen:
- Pågripelse
- Fengsling
- Ransaking
- Skjult fjernsynsovervåkning
- Teknisk sporing
- Båndlegging av formuesgoder
- Avlytting
- Kommunikasjonskontroll
- Beslag
- Utleveringspålegg
- Heftelse i formuesgoder
- Besøksforbud og oppholdsforbud
- Avhenting av siktede eller vitner (i egne lovbestemmelser utenfor lovens fjerde del)
- Kroppslig undersøkelse
- Fengslig forvaring
Kompetanse til å beslutte bruk av et tvangsmiddel er fordelt mellom domstolene og påtalemyndigheten. Når kompetansen er hos domstolen blir det fattet beslutning etter begjæring fra påtalemyndigheten.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Johs. Andenæs (2009). Norsk straffeprosess (4 utg.). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01154-7.
- ^ Straffeprosessloven § 170 a
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
Cover photo is available under {{::mainImage.info.license.name || 'Unknown'}} license.
Cover photo is available under {{::mainImage.info.license.name || 'Unknown'}} license.
Credit:
(see original file).
