Pågripelse er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess hvor politiet anholder og arresterer en mistenkt i en straffesak. En pågripelse kan besluttes av påtalemyndigheten eller underordnet politimann. En pågripelse gir den mistenkte status som siktet.^[1]

En mistenkt skal så raskt som mulig etter pågripelsen fremstilles for varetektsfengsling hvis det er aktuelt. Dette kan skje senest på den tredje dag etter pågripelse, slik at den pågrepne enten må løslates eller fremstilles for varetektsfengsling.

En pågripelse skal «foretas så skånsomt som forholdene tillater»^[2], og den som blir pågrepet skal få informasjon om hva hen er mistenkt for og skriftlig kopi av beslutningen om pågripelse (hvis den er utferdiget skriftlig)^[3]. Selv om pågripelsen skal være skånsom hindrer det ikke de som pågriper fra å handle raskt for å unngå at vedkommende stikker av, tyr til våpen eller kvitter seg med bevismateriale. I denne forbindelse kan den pågrepne ransakes.^[2]

Har en siktet vært pågrepet i mer enn 24 timer har han rett på forsvarer.^[4]

Det er visse vilkår for at en person kan pågripes. Vedkommende må «med skjellig grunn» være mistenkt for en handling som kan medføre fengsel i seks måneder eller mer. I tillegg må da et av fire følgende vilkår være oppfylt^[5]:

1. det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler,
2. det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige,
3. det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder,
4. han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende

Hvis vedkommende er mistenkt for en forbrytelse som kan medføre fengsel i 10 år eller mer, eller har forbrutt seg mot straffeloven § 228 annet ledd annet alternativ (legemsfornærmelse med døden eller betydelig skade til følge), § 229 annet alternativ (legemsbeskadigelse med sykdom eller arbeidsudyktighet til følge) eller tredje alternativ (legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade til følge), kan vedkommende pågripes selv om vilkårene ovenfor er oppfylt og vedkommende har tilstått eller det er andre forhold som «i særlig grad styrker mistanken». Det kan her legges vekt på om det er «egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom mistenkte er på frifot».^[6]

I tillegg til vilkårene ovenfor kan alltid en person pågripes hvis han blir tatt på fersk gjerning i en straffbar handling og ikke velger å stoppe frivillig, eller hvis den mistenkte ikke har bolig i Norge og det er grunn til å frykte at vedkommende vil flykte fra landet.^[7]

• Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) Kap 14. Pågripelse og fengsling (Lovdata)