Besoargeit
| Besoargeit | |||
|---|---|---|---|
 Besoargeit, bukk
| |||
| Nomenklatur | |||
| Capra aegagrus Erxleben, 1777 | |||
| Populærnavn | |||
| besoargeit, villgeit | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | dyr | ||
| Rekke | ryggstrengdyr | ||
| Klasse | pattedyr | ||
| Orden | klovdyr | ||
| Familie | kvegfamilien | ||
| Slekt | geiter | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, fjellstrøk | ||
| Utbredelse: | Tyrkia–Afghanistan og Pakistan | ||
 | |||
Besoargeit (Capra aegagrus) kalles også villgeit og tilhører slekten geiter (Capra) i gruppen sauer og geiter (Caprini), som videre inngår i kvegfamilien (Bovidae). Arten består som fire delvis anerkjente underarter, men minst én av dem er tvilsomme. Besoargeit regnes dessuten som én av to progenitorer for tamgeit (C. hircus), sammen med skruegeit (C. falconeri).
Biologi
[rediger | rediger kilde]
Besoargeit utviser betydelig kjønnsdimorfisme og måler cirka 120–160 cm i lengde, avhengig av kjønn og underart. Bukkene har en skulderhøyde på cirka 73–100 cm, mens geitene har en skulderhøyde på cirka 55–60 cm. Halen måler i tillegg cirka 11–15 cm. Bukkene veier cirka 45–90 kg og har enorme horn som kan måle opp mot 127 cm, mens geitene veier cirka 25–55 kg og har horn som kan måle opp mot 33 cm.[2]
Bukkene er praktfulle og har mørk eller sort maske og langt sort skjegg. Maskefargen fortsetter over issen, ned nakken og over ryggen og halen, samt nedover skuldrene og rundt nedre deler av brystkassen og de fremre ekstremitetene. Resten av kroppen er dekket av gråbrun pels (fargen varierer noe mellom underartene), unntatt den hvite buken og det hvite akterspeilet, samt innslag av hvitt og sort på nedre del av alle fire ekstremitetene. Geita mangler det karakteristiske mørke/sorte mønsteret og er mer rødlig brun over det meste av kroppen, unntatt den hvite buken og akterspeilet.[2]
De voksne paringsdyktige bukkene lever solitært det meste av året, unntatt i paringstiden. Geitene med avkommet sitt lever i mindre flokker på opp mot 15 dyr. Paringstiden starter midt i desember og pågår til mot slutten av januar. I denne tiden sloss de største bukkene om retten til å pare seg. Geita går drektig i cirka 170 dager, hvoretter hun føder 1–2 killinger i tidsrommet midt i juni til midt i juli. Killingene avvennes omkring seks måneder gamle og hunnene når kjønnsmoden alder når de er omkring 1,5–2,5 år gamle, mens bukkene først blir kjønnsmodne omkring 3,5–4 år gamle. Levetiden forventes å være rundt 14 år.[2]
Besoargeiter er planteetere som lever stasjonært i bratte semi-tørre fjellområder, der arten beiter på det aller meste. De er utrolig gode klatrere, som også beiter i greinverket på trær. Dyra drikker vann når de kan, som oftest tidlig på morgenkvisten eller sent på ettermiddagen, av og til også etter at kveldsmørket har lagt seg. Besoargeiter kan være både dagaktive og nattaktive, alt etter hvilke rovdyr som finnes i området. De mest vanlige rovdyra som jakter besoargeiter er ulv og ørn. Solitære bukker tilbringer ofte dagene hvilende i huler og lignende, mens de eter om natten.[2]
Arten er utbredt i fjellområder fra Kaukasusfjellene og Sørvest-Tyrkia, inkludert Zagrosfjellene på grensen mellom irakisk Kurdistan og Iran,[3] og i fjellområdene sør for Svartehavet og videre østover, sør for Kaspihavet, til det sentrale Afghanistan og det sørvestlige Pakistan.[2] Arten er dessuten introdusert i Mähren i Tsjekkia og New Mexico i USA.[2] Tidligere var også arten utbredt i Syria, Libanon og Jordan, ifølge Harrison & Bates (1991) og Grubb (2005) kanskje også i Emiratene,[4][5] men i disse områdene er arten nå utdødd.[2]
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016).[2]
- Caprini, sauer og geiter
- Capra, geiter
- C. falconeri, skruegeit
- C. caucasica, kubantur
- C. cylindricornis, dagestantur
- C. walie, etiopisk steinbukk
- C. nubiana, nubisk steinbukk
- C. ibex, alpesteinbukk
- C. sibirica, sibirsteinbukk
- C. pyrenaica, pyreneersteinbukk
- C. aegagrus, besoargeit
- C. a. aegagrus (nominatformen), besoargeit er utbredt fra Kaukasusfjellene og Tyrkia østover mot Afghanistan
- C. a. blythi, sindhgeit er utbredt i Sørvest-Pakistan(a)
- C. a. turcmenica, turkmensk villgeit er utbredt i Turkmenistan, østover fra det sørlige Kaspihavet
- C. a. chialtanensis, chialtangeit er utbredt i et sterkt begrenset område (Hazarajat og Uruzgan) i det sentrale Afghanistan (b)
- C. hircus, geit
- Capra, geiter
(a) C. a. blythi kan inneholde C. a. turcmenica.[2]
(b) C. a. chialtanensis kan være en hybrid, mellom skruegeit (C. falconeri) og sindhgeit (C. a. blythi).[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Weinberg, P. & Ambarli, H. 2020. Capra aegagrus. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T3786A22145942. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T3786A22145942.en. Downloaded on 05 October 2020.
- ^ a b c d e f g h i j Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 348–349. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
- ^ Al-Sheikhly, O. F., Haba, M. K., Al-Barazengy, A. N., & Fazaa, N. A. New distribution range of the vulnerable wild goat (Capra aegagrus Erxleben, 1777)(Artiodactyla: Bovidae) to the south of its known extant in Iraq, with notes on its conservation. DOI: https://doi.org/10.20363/BZB-2020.69.1.105
- ^ Harrison DL, Bates PJJ (1991) The mammals of Arabia. Harrison Zoological Museum, Kent ISBN 9780951731307
- ^ Grubb P (2005) Artiodactyla. Pp. 21–42 in: Wilson DE & Reeder DM (eds) Mammal species of the world. A Taxonomic and Geographic Reference (3rd Edition). Johns Hopkins University Press, Baltimore.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) besoargeit i Global Biodiversity Information Facility
- (en) besoargeit hos Fauna Europaea
- (en) besoargeit hos Fossilworks
- (en) besoargeit hos ITIS
- (en) besoargeit hos NCBI
- (en) Kategori:Capra aegagrus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Capra aegagrus – detaljert informasjon på Wikispecies
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
