Undergrunnsmusikk
Undergrunnsmusikk består av musikalske sjangre som eksisterer hinsides kommersiell musikk. Enhver sang som ikke er kommersiell er betraktet som undergrunn. Undergrunnsmusikken er all vesentlighet en praksis, en kulturell musikkfilosofi som eksisterer utenfor mainstream.[1] Slik musikk kan tendere til å uttrykke felles ideer, eksempelvis stor oppmerksomhet på oppriktighet og intimitet, frihet for kreativ uttrykk i motsetningen til kommersiell musikks formalistiske komposisjoner, og en forståelse for kunstnerisk individualitet og egenart framfor konformiteten til trendene til mainstream-musikken. Bortsett fra kanskje undergrunnsmiljøet for rocken i tiden før Mikhail Gorbatsjov i Sovjetunionen,[2][3] er det få typer for undergrunnsmusikk som er helt og holdent skjult, skjønt framføringer og innspillinger kan være vanskelig for utenforstående å finne.
Begrepet «undergrunnsmusikk» har vært benyttet på ulike musikalske bevegelser, eksempelvis på psykedelisk musikk på midten av 1960-tallet på den amerikanske østkysten. På 1960-tallet fikk betegnelsen «undergrunn» blitt knyttet til hippienes motkultur, inkludert litteratur, tegneserier, blader og musikk, som forsøkte å finne alternative distribusjonen utenfor og under det kommersielle Amerika. Etter 1960-tallet ble betydningen endret. Det kan også henspille på 1970-tallets gjøre-det-selv og anti-korporatisme til punkrocken, tidlig på 1990-tallets grunge, eller 2000-tallets hiphop.[1] Betegnelsen har i de siste tiårene fram til 2010-tallet kommet til å være definert ve enhver musiker som forsøker å unngå å bli fanget inn av mainstreams kommersielle musikkindustri. Frank Zappa forsøkte å definere «undergrunn» som ikke noe annet enn at «mainstream kommer til deg, men du må selv gå til undergrunnen.»[1][4]
En del rockband i undergrunnen fikk et tvetydig fotfestet utover sitt miljø. De er de radikale, aggressive band på 1960-tallet som The Velvet Underground,[5] The Stooges, og MC5, 1970-tallets band som The Sex Pistols, The Damned, The Clash, og 1980-tallets hardcore punk-band som Discharge.[4] En del undergrunnsstiler ble til sist en del av de kommersielle popstilene, som eksempelvis undergrunnens hiphop-stil tidlig på 1980-tallet.
På 2000-tallet har den økte tilgjengeligheten av Internett og digital musikkteknologier gjort undergrunnsmusikk langt enklere å spre ved hjelp av streamingradio og podcast. En del eksperter innen kulturelle studier har argumentert at «det er ikke lenger noen undergrunn» da Internett har gjort hva som var undergrunnsmusikken tilgjengelig til alle ved et klikk på musen. I henhold til musikkskribenten Simon Reynolds har «weben utslettet ideen om en virkelig undergrunn; det er nå altfor lett for alle å finne ut alt.»[1] Det forutsetter at et hvert miljø er interessert i å være tilgjengelig på Internett.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Graham, Stephen (1. august 2010): Where is the Underground?, Journal of Music
- ^ Shumov, Vasily (11. oktober 2013): «How underground musicians kept Soviet rock alive», Russia Beyond the Headlines
- ^ Raspopina, Sasha (6. september 2016): «Rock in the USSR: Leningrad's short-lived subculture – in pictures», The Guardian
- ^ a b Abjorensen, Norman (25. mai 2017): Historical Dictionary of Popular Music, Rowman & Littlefield, s. 516
- ^ Kot, Greg (21. oktober 2014): «The Velvet Underground: As influential as The Beatles?», BBC
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Underground Music Guide
- Hvordan finne ny indie-musikk Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine.
- Contrastream – Ny undergrunns hiphop- og indie-musikk[død lenke]
- Metal Underground.com – Underground metal, musikknyheter og bandinfo
- Pitchfork – Alternative musikkanmeldelser
- DIYSearch Arkivert 12. september 2017 hos Wayback Machine.
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
