Riot grrrl
Riot grrrl er en feministisk undergrunnsbevegelse som oppstod tidlig på 1990-tallet i Washington D.C. og Pacific Northwest, hovedsakelig i Olympia. Riot grrrl er også betegnelsen på en musikksjanger som har sitt utspring fra indie rock og punk.
Bevegelsen var bygget på DIY-konseptet (Do It Yourself) og lagde musikk, magasiner (såkalte zines), kunst og en del var også involvert i politiske aksjoner. Møter ble holdt for å snakke om bl.a. kjønnsdiskriminering, voldtekt og seksualitet. Bevegelsen tillot kvinner å utfordre normer og idéer om femininitet mens de lagde musikk, kunst og annen kultur på deres egne premisser. De selvpubliserte, fotokopierte magasinene ble en trygg måte for dem å diskutere, gå nærmere i sømmene og stå imot den kulturelle undervurderingen av kvinner på.[1]
Disse formene for DIY-feministisk kulturell aktivisme gjorde at flere band med dette utgangspunktet kom på banen.[2] Bandene som blir assosiert med Riot grrrls-bevegelsen er blant andre Bikini Kill, Bratmobile, Huggy Bear, Heavens to Betsy og Sleater-Kinney. Disse bandene utfordret den kjønnsdiskriminerende punkscenen og ønsket å inspirere kvinner til å uttrykke seg på samme måte som menn hadde gjort de siste årene.[3] Bandene brukte ofte ord som «cunt», «slut» og «dyke» og skrev ordene stolt på kroppen sin for å redefinere språket.
Betegnelsen Riot grrrl oppstod da en gjeng skulle finne et navn på et nytt magasin som de skulle dele ut på show for å trekke nye folk til bevegelsen. De bestemte seg for å gå for en blanding av Jen Smiths «girl riot» og Tobi Vails «grrrl», som var en spøkefull undertittel til et nummer av hennes magasin Jigsaw, nemlig «Angry grrrl zine».[4]
Mot slutten av 90-tallet ble sentrale band oppløst (Bikini Kill, Bratmobile, Heavens to Betsy) og interessen for bevegelsen så ut til å avta. Sentrale skikkelser i miljøet, som for eksempel Kathleen Hanna, har fortsatt å lage musikk, eksempler på dette er Le Tigre, MEN, Julie Ruin og White Flag.
Den dag i dag er det flere velkjente artister og andre som har latt seg inspirere av bevegelsen, deriblant Beth Ditto i The Gossip, Pussy Riot og St. Vincent.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Monem, Nadine (red.) (2007). Riot Grrrl: Revolution girl style now!. London: Black Dog Publishing. s. 18. ISBN 9781906155018.
- ^ Monem, Nadine (red.) (2007). Riot Grrrl: Revolution girl style now!. London: Black Dog Publishing. s. 11. ISBN 9781906155018.
- ^ Dunn, Kevin & Farnsworth, May Summer: «We are the revolution»: Riot grrrl press, girl empowerment, and DIY self-publishing. I: Women´s studies, 41, 2012.
- ^ Marcus, Sara (2010). Girls to the front: : The true story of the riot grrrl. New York: Harper Perennial. s. 80. ISBN 9780061806360.
- ^ Hopper, Jessica (20. januar 2011). «Riot Girl: Still relevant 20 years on». The Guardian. Besøkt 29. mars 2015.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- The British Library. «Riot Grrrl». Besøkt 29.03.2015.
- Feliciano, Stevie (19. juni 2013). «The Riot Grrrl Movement». New York Public Library. Besøkt 29.03.2015.
- Hanna, Kathleen. «My Herstory». letigreworld.com. Arkivert fra originalen 30. august 2012. Besøkt 29. mars 2015.
- Ryzik, Melena (3. juni 2011). «A feminist riot that still inspires». The New York Times. Besøkt 29. mars 2015.
- Schilt, Kristen. «The history of riot grrrls». Besøkt 29. mars 2015.
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
