Thunes mekaniske verksted var en norsk industribedrift som blant annet produserte lokomotiver.

Bedriften kan spore sine røtter tilbake til verkstedet som ble grunnlagt av smeden Anders Paulsen Thune i 1815 i Drammen.

Sønnen Halvor Thune overtok senere bedriften og i 1851 flyttet de til Kristiania. Etter 1870 lå produksjonsanlegget i Ruseløkkveien 8 og 10. I 1871 overtok Andreas Lauritz Thune, barnebarn av grunnleggeren. Produksjonen ble under hans ledelse sterkt utvidet og modernisert. Andreas Thune flyttet straks virksomheten til Munkedamsveien 3b og 5b, hvor han begynte en storstilt produksjon av landbruksmaskiner og etter hvert også dampmaskiner og lokomotiver.

Etter hvert ble lokalene i Munkedamsveien for små for industriell produksjon i stor skala, og fordi de lå i sentrum av byen, var det vanskelig å utvide. I stedet kjøpte Thune eiendommen Kjellebekk på Skøyen i daværende Aker, som da var en landlig kommune rett utenfor Kristiania. I tillegg ble Skøyen betjent av en jernbanestasjon. Thune flyttet til Skøyen i 1901, og all virksomhet i Munkedamsveien ble stanset i løpet av 1903. Etter å ha flyttet til Skøyen startet verkstedet produksjonen av turbiner og lokomotiver.

Thune hadde på det meste omkring seks hundre arbeidere på 1950-tallet. I 1969 ble selskapet fusjonert med Eureka Mekaniske Værksted for å danne Thune-Eureka. Det flyttet til Tranby i 1976. Thune-navnet forsvant i 1988 da Myrens Verksted og Kværner Kulde ble sammenslått med Thune Eureka og fikk navnet Kværner Eureka. Det gamle produksjonsanlegget huser i dag kontorer, serveringssteder og butikker. Lokalt er området fortsatt kjent som Thune.

Thune dukket opp igjen i Hamar på 90-tallet da Thune maskiner i Hamar ble kjøpt ut av Kværner igjen. Bedriften ligger nå i Hamar og heter Thune Produkter, og driver fortsatt innen mekanisk produksjon til industri og offshore. I tillegg forhandler Thune Produkter utstyr til sykehus og institusjoner. Thune Produkter AS oppgir i 2013 å ha 40 ansatte.^[1]

I løpet av det første tiåret av 1900-tallet klarte Thune sammen med Hamar Jernstøberi og Mekaniske Verksted å bli de viktigste leverandørene av lokomotiver til norske jernbaner. Mellom 1901 og 1920 leverte disse to produsentene rundt 250 lokomotiver til Statsbanene, blant annet damplokomotiver av typene 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 30, 31, 33, 40 og Hovedbanens litra A (senere NSB type 45).

Damplokomotivproduksjonen kulminerte med de såkalte «Dovregubbene», NSB type 49 som ble konstruert sammen med Hamar Jernstøberi. Thune og Hamar leverte fem slike lokomotiver mellom 1935 og 1941. Men med motgang som følge av andre verdenskrig ble produksjonen av type 49 stoppet. Fire lokomotiver under bygging hos Thune ble aldri fullført.

Thune bygget også den mekaniske delen til en rekke av NSBs elektriske lokomotivtyper: El 1, El 2, El 3, El 4, El 5, El 8, El 9, El 11, El 13, El 14, El 15 og El 16. Diesellokomotivtypen Di 2 til NSB ble også bygget av Thune i 48 eksemplarer.

• Jernbanemuseet på Hamar

• Byarkivet Branntakster forteller industrihistorie –
• Jernbane.net Arkivert 28. november 2009 hos Wayback Machine. Dovregubben
• Gundersen, Håkon (1983). Samferdsel i Norge. Oslo: Samlaget. pp. 75. ISBN 82-521-2362-7
• Trond Smith-Meyer – Store norske leksikon Andreas Lauritz Thune
• Rolf Bryhn – Store norske leksikon Kværner ASA

• Bjerke, Thor; Hansen, Trond B.; Johansson, Erik W.; Sando, Svein E. (1987). Damplokomotiver i Norge. Norsk Jernbaneklubb. s. 367–372. ISBN 82-90286-09-0. 

• (en) Thunes mekaniske verksted – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Thunes mekaniske verksted». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.