Richard Olney
Født		15. sep. 1835[1][2][3][4] Oxford[2]
Død		8. apr. 1917[1][3][4][5] (81 år) Boston
Beskjeftigelse		Politiker, diplomat, advokat
Utdannet ved		Brown University Harvard Law School
Parti		Det demokratiske parti
Nasjonalitet		USA[6]
Gravlagt		Mount Auburn Cemetery[7]
41. justisminister i USA
1893–1895
President		Grover Cleveland
Forgjenger		William H. H. Miller
Etterfølger		Judson Harmon
34. utenriksminister i USA
1895–1897
President		Grover Cleveland
Forgjenger		Walter Q. Gresham
Etterfølger		John Sherman
Signatur
Richard Olney på Commons

Richard Olney (født 15. september 1837 i Oxford i Massachusetts, død 8. april 1917 i Boston) var en amerikansk advokat og politiker, kjent som landets 41. justisminister i perioden 1893 til 1895 og som landets 34. utenriksminister i perioden 1895 til 1897, begge embeter under president Grover Cleveland.

Biografi

Olney studerte rettsvitenskap ved Brown University og Harvard Law School, før han i 1859 begynte å praktisere som advokat i Boston, hvor han fikk en høy posisjon innenfor den juridiske profesjonen som en ledende jernbaneadvokat. Fra 1874 ble han medlem av Massachusetts House of Representatives.

I mars 1893 ble Olney til tross for mangel på politisk erfaring utnevnt til justisminister av president Grover Cleveland, og under den såkalte Pullman-streiken i Chicago i 1894 vedtok han at distriktenes advokater måtte innhente pålegg fra de føderale domstolene for å begrense arbeiderne fra vold. Hans handlinger representerte en presedens for et midlertidig påbud med styring. Han frarådet også bruk av føderale tropper for å slå ned urolighetene i byen på grunnlag av at myndighetene måtte hindre konflikter med infrastrukturen mellom statene.

Etter at utenriksminister Walter Q. Gresham plutselig døde i embetet ble Olney utnevnt til ny utenriksminister i juni 1895. Som minister vedtok han at alle av USAs diplomatiske representasjoner skulle forhøyes til ambassade og ambassadør, slik at USA på den måten skulle bli betraktet diplomatisk likt blant andre nasjoner av betydning. Olney ble også spesielt fremtrendene i striden med Storbritannia om grensetvisten mellom Guyana og Venezuela, og i hans korrespondanse med Lord Salisbury gav han en utvidet tolkning av Monroedoktrinen som gikk atskillig lenger enn tidligere uttalelser om emnet, og som var med på å befeste USAs posisjon på den vestlige halvkule.^[8] Dette er også regnet som den største utenrikspolitiske triumfen til Cleveland-administrasjonen.^[9]

Da presidentperioden til Grover Cleveland gikk ut i mars 1897 gikk Olney av sammen med resten av Cleveland-administrasjonen. Han dro deretter tilbake til sin advokatpraksis i Boston. I sin periode som utenriksminister var han også votert frem som en potensiell republikansk presidentkandidat av partikongressene både før valget i 1896 og valget i 1904, men Olney valgte å avstå fra videre valg begge gangene. Olney ble for øvrig tilbudt stillingen som ambassadør til Storbritannia av president Woodrow Wilson i 1913, men takket nei på grunnlag av sin alder. Olney døde av alderdom^{[trenger referanse]} den 8. april 1917 i Boston.

Referanser

Litteratur

• Kissinger, Henry (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-671-51099-2. 
• Lahlum, Hans Olav (2008). Presidentene – fra George Washington til George W. Bush. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-022-7727-7. 

Eksterne lenker

• State.gov – Richard Olney (1835–1917) – Biografien til Olney hos U.S. Secretary of State.
• Millercenter.org – Richard Olney (1895–1897) – Biografien til Olney som utenriksminister hos Miller Center of Public Affairs.