Progg er en forkortelse for den svenske varianten av progressiv rock. Mens begrepet i det meste av verden er knyttet til lange melodier med lange, tematiske partier og avanserte riff, betegner progressiv innenfor proggen et progressivt, det vil si venstreradikalt, politisk innhold. Dette behøver ikke nødvendigvis gi uttrykk i politiske tekster og direkte samfunnskritikk, selv om det ofte er tilfelle, men har snarere å gjøre med at man regner seg til en bestemt motkultur.

Musikalsk spenner progg-begrepet vidt, fra visesang og pop til psykedelia, hardrock og reggae. Blant markante representanter for sjangeren kan nevnes Peps Persson, Nationalteatern, Knutna Nävar, Motvind, Dan Berglund, Kebnekaise, Blå Tåget, Hoola Bandoola Band, Nynningen, Fria Proteatern og Jan Hammarlund. De fleste progg-utgivelsene kom på uavhengige selskaper, som Musiknätverket Waxholm, Silence, Musiklaget, Nacksving, Manifest, Proletärkultur. Politisk spenner proggen over det meste av den radikale venstresida, fra anarkister til kommunister og medlemmer av Sveriges kommunistiske parti. Denne politiseringen ledet til motsetninger innen musikkbevegelsen KFML och KFML(r) og de deler av musikkbevegelsen som var mer hippie-innfluert.^[1]

Progg-bevegelsen er først og fremst begrenset til Sverige, men den har også fått enkelte avløpere i andre land. Det danske bandet og kunstnerkollektivet Røde Mor regnes ofte som en del av samme bevegelse. Også såvidt ulike norske band som Undertakers Circus og Frosk regnes iblant til proggen.

Proggens storhetstid regnes å ha vært mellom 1969 og 1985. Men også i dag er det enkelte artister og grupper som iblant regnes til proggen. Blant disse er Lars Winnerbäck, Doktor Kosmos og Cirkus Mirimar. Gamle proggplater, især enkelte singler, går i dag for mange hundre kroner i bruktbutikker og på nettauksjoner.

• Progg.se – omfattende sider om proggen før og nå Arkivert 8. mars 2010 hos Wayback Machine.