Psykedelia er et begrep som ble gitt til subkulturen av mennesker som ofte brukte psykedeliske stoffer som Psilocybin, LSD, meskalin og peyote på 1960-tallet. Begrepet brukes også for å beskrive psykedelisk kunst og psykedelisk musikk.

Psykedelisk kunst og musikk prøver vanligvis å gjenskape eller reflektere opplevelsen av endrede bevissthetstilstander.^[1][2] Psykedelisk kunst består som oftest av forvrengte eller surrealistiske bilder, lyse farger og fulle spektre og animasjoner (som tegneserier) for å fremkalle og formidle til betrakteren eller lytteren hva kunstneren opplevde under påvirkningen av psykedelika eller forsterke opplevelsen til rusbrukeren. Psykedelisk musikk inneholder forvrengt elektrisk gitar, elementer av indisk musikk for eksempel sitar, elektroniske effekter, lydeffekter og etterklang, samt studioeffekter som å spille lydbånd bakover eller panorere lyden fra side til side^[3]. Begrepet «psykedelisk^[4]» kommer fra det eldgamle greske ordet psychē (ψυχή, «sinn») og dēloun (δηλοῦν, «å gjøre synlig, å avsløre»), oversatt som «lar bevisstheten manifesteres».

En psykedelisk opplevelse er preget av en slående oppfatning av aspekt av ens sinn som ikke tidligere er bekjent eller av et kreativ overflod fra et frigjort sinn. Psykedeliske tilstander er en serie opplevelser som inkluderer endringer i oppfatning som hallusinasjoner, synestesi, endret bevissthetstilstand eller fokusert bevissthet, variasjoner i tankeprosesser, transe eller hypnotiske tilstander, mystiske tilstander men også andre tankeendringer^[5]. Psykedeliske tilstander kan oppnås gjennom ulike teknikker, som meditasjon, stimulering av sansene eller sensorisk deprivasjon, og oftest ved hjelp av psykedeliske stoffer.^[6] Når disse psykoaktive stoffene blir brukt til religiøse, sjamanistiske eller spirituelle formål, kalles de enteogen. En som bruker psykedeliske stoffer til åndelige formål eller selvoppdagelse, blir ofte referert til som psykonaut.

• Psykedelisk
• Psykedelisk musikk og kunst
• Psykedeliske stoffer