Popkunst, fra engelsk pop art, er en kunstretning som utviklet seg som en reaksjon mot den abstrakte ekspresjonismen, som var den dominerende kunstretningen i USA i 1940- og 1950-årene. Betegnelsen «popkunst» kommer av «populærkunst», og henviser til denne kunstretningens fokus på temaer og teknikker hentet fra masse- og underholdningskulturen.

Popkunst blir vanligvis sett som et typisk amerikansk fenomen, men de første kunstnerne som kan karakteriseres som rene popkunstnere var engelske. Allerede rundt 1952 hadde en gruppe kunstnere og arkitekter i London, The Independent Group, etablert kriterier for hva som skulle bli en definert pop-estetikk, blant annet ved å benytte seg av virkemidler som til da hadde blitt karakterisert som «kitsch». Kunstnerne i The Independent Group hevdet at «kultur» skulle knyttes til et mangfold av sosiale praksiser, heller enn til det ypperste av kunstneriske frembringelser. De identifiserte seg med kapitalismens forbrukerkultur, og lot seg påvirke av industridesign, reklame, science fiction og vitenskapelige ideer. Den engelske kritikeren Lawrence Alloway var den som først brukte begrepet popkunst, i 1958.

Eduardo Paolozzi, Richard Hamilton og David Hockney blir regnet som de mest innflytelsesrike av de engelske popkunstnerne. I Tyskland arbeidet kunstnere som Sigmar Polke og Gerhard Richter med lignende ideer utover i 1960-årene.

Parallelt med utviklingen i England i 1950-årene arbeidet amerikanske kunstnere som Jasper Johns og Robert Rauschenberg med uttrykk og temaer som hadde likhetstrekk med tendensene i England. Disse kunstnerne fikk først karakteristikken neo-dada, på grunn av blandingen av høy- og lavkulturelle referanser, samt bruken av readymades. Dette ble sett på som en videreføring av arven fra dadaistene, og spesielt arbeidene til Marcel Duchamp, som kom til å få stor betydning for utviklingen av amerikansk samtidskunst i tiårene etter andre verdenskrig.

1950- og 1960-årene var preget av fremtidsoptimisme og økt velstand både i Europa og USA, og den nye livsstilen dette resulterte i ble et viktig utgangspunkt for popkunstnerne. Utover i 1960-årene kom popkunsten til å bli en av de dominerende kunstretningene i USA, og sentrale popkunstnere som Andy Warhol, James Rosenquist og Roy Lichtenstein gjorde mange av sine viktigste arbeider i denne perioden.

Popkunstnerne forholdt seg til forbrukerkulturen med en blanding av fasinasjon og kritisk distanse, og popkunsten ble i starten oppfattet som en radikal bevegelse som kritiserte det bestående. Popkunstnerne brøt med modernismens fokus på mediespesifikkhet, og benyttet seg av et vidt repertoar av uttrykk og virkemidler, gjerne hentet fra massekulturen, som tegneserier, produktdesign og fjernsyn. Peter Blake designet platecovere for Elvis Presley og The Beatles. Andy Warhol, som selv hadde bakgrunn fra reklameindustrien, produserte flere filmer, og også et album med rockegruppen The Velvet Underground. Han grunnla også mote- og livsstilsbladet Interview i 1970-årene.

• Modernisme

• Hopkins, David; Art After Modern Art, Oxford University Press, Oxford 2000

• (en) Pop art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Popkunst indeks
• Andy Warhols silketrykk
• Hal Foster om den tidlige popkunsten, fra The New Left Review