Panzerbüchse er tyske rifler til bruk mot panservogner, brukt under andre verdenskrig.

Våpenet ble designet av B. Brauer og produsert på Gustloff-Werke i Suhl. Den er en enkeltskuddsrifle som lades manuelt. Ved avfyring beveger løpet seg 9 cm bakover, og kaster ut tomhylsen. Sluttstykket låser seg i bakre stilling, slik at det er klart for å innføre ny patron. Mekanismen er relativt avansert, og det oppsto fort problemer hvis det kom smuss i under feltbruk. Den har en tofot lik den på MG34.

Kun 1 408 eksemplarer ble bygget fra 1939 til 1940. Straks Panzerbüchse 39 var tilgjengelig, opphørte produksjonen. Totallengden er på 161,5 cm, 129 når stokken var foldet for transport. Den veier 16,2 kg med tofot, og bare løpet veier 6,14 kg med munningsbremsen. Ved bruk av «Patrone 318» kan prosjektilet penetrere 30 mm panser på 100 meters avstand

Våpenet var en forbedret modifisert utgave av PzB 38. Vekten var nå redusert til 12,6 kg, og den hadde to 10-patroners våpenmagasiner for å øke skuddtakten. Magasinene sto ikke for selve ladingen, skytteren måtte selv lade som før, men patronene var lettere tilgjengelig.

568 PzB 39 ble brukt under felttoget i Polen i 1939, og to år senere under operasjon Barbarossa var 25 298 PzB 39 i bruk av tyske tropper. Total produksjon fra mars 1940 til november 1941, da produksjonen ble stoppet, var på 39 232 enheter. Våpenet ble trukket tilbake fordi gjennomtrengningskraften ikke var høy nok, da fiendens panservogner økte pansertykkelsen.

• Totallengde: 162 centimeter
• Løpslengde: 108,5 centimeter
• Totalvekt med tofot uten magasiner: 12,6 kilo
• Skuddtakt: 10 skudd i minuttet
• Ammunisjon: Patrone 318 (7,92 x 94 mm)
• Gjennomtrengningsstyrke: 30mm panser på 100 meter

I 1942 ble PzB 39 ombygget med kortere løp til å skyte granater, under navnet Granatbüchse 39 (GrB 39). Den kunne skyte tre typer granater; anti-personell, liten anti-panservogngranat og stor anti-panservogngranat.