Marbakke (av norrønt mǫl, 'banke av småstein') er en bratt skråning i bunnen utenfor strandområdet ved sjø eller vann. De største marbakkene forekommer derfor ofte i elvedelta, områder hvor elver renner ut og fører med seg mange sedimenter.

I en rekke høyesterettsdommer er marbakken fastslått som ytre eiendomsgrense for eiendommer med strandlinje (Se f. eks. Rt. 1856 s. 682, Rt. 1889 s. 33, Rt. 1889 s. 633.). Hva som anses som marbakke kan diskuteres, men som grunnregel er det tilstrekkelig at en relativ flat sjøbunn (løsmasser) skråner brattere nedover. I Rt.1889 s. 633 blir det fastslått at en helning på 1:5 må sies å være marbakke.

Når det gjelder hvor dypt en marbakke kan ligge, og hvor langt ut fra land den kan gå, er rettspraksis at den kan ligge ganske dypt (10-11m – Rt. 1894 s.168), og svært langt fra land (Rt. 1889 s. 33).

• Norges Geologiske undersøkelser
• Store norske leksikon
• "Eiendomsrett og grenser i sjø" – Erik Neergaard, 1985. – 59 sider – ISBN 82-575-6038-3