Lit de parade (fransk uttale: [lidәparạd], «paradeseng») eller castrum doloris («sørgeplattform») er en betegnelse for det å plassere liket av en avdød person, fortrinnvis en kjent person med stor betydning, slik at folk kan få anledning til å se liket og vise vedkommende den siste ære.

I katolske land er dette vanlig praksis, og avdøde paver blir rutinemessig lagt på lit de parade. I USA er lit de parade en ære som i første rekke tilkommer avdøde presidenter, blant disse Abraham Lincoln (1809–1865) og John F. Kennedy (1917–1963). Også den norskfødte fagforeningsmannen Andrew Furuseth (1854–1938) ble vist denne æren i Washington D.C..

Edvard Grieg (1843–1907) lå på lit de parade i Bergen kommunale sykehus på Engen 8. september 1907, dagen før gravferden.

Den russiske revolusjonslederen Vladimir Lenin (1870–1924) ble balsamert allerede da han lå på lit de parade. Siden ble kroppen stilt ut i et mausoleum på Den røde plass i Moskva, dit det fortsatt valfarter folk for å se. Slik gravdyrkelse er ellers mest kjent fra religiøse forhold.^[1]

Likvake er en skikk som i Norge ble praktiset fram til 1800-tallet. Under likvake våket noen over liket i kista fram til begravelsen. I våkestua kunne det være lystig dans, kanskje for å skremme onde makter. Syning gir pårørende og kjente mulighet til å se den avdøde på sykehuset, hjemme eller i kapellet før gravferdsseremonien.

• 
  Komponisten Edvard Grieg (1843–1907) på paradeseng i Bergen i september 1907.

  Foto: Anders Beer Wilse / Nasjonalbiblioteket
• 
  Den norske maleren Edvard Munch (1863–1944) på lit de parade, høytidelig, seremoniell likvake, på Ekely i Oslo.

  Foto: Nasjonalbiblioteket
• 
  Den indiske frigjøringslederen Mahatma Gandhi (1869–1948) på lit de parade i Dehli etter snikmordet.
• 
  Ronald Reagan (1911–2004), tidligere amerikansk president, på lit de parade (lying in state) i rotundaen i United States Capitol i Washington, D.C. juni 2004.
• 
  Pave Johannes Paul II (1920–2005) på paradeseng i Peterskirken i april 2005.

En liknende skikk blant vanlige folk, og kanskje spesielt på landsbygda i Norge, er likvake eller våkestue, som innebærer at familie, venner og naboer til en avdød våker over liket natten eller nettene frem til det legges i kiste og gjøres klar til gravferd. Likvake og våkestue var ofte lystige lag ettersom man trodde de levendes sinnstilstand også påvirket den dødes.

Likvake var fast en del av ritualet omkring døden i førreformatorisk tid, men ble ikke støttet av den lutherske kirken etter reformasjonen. Det ble forbud mot såkalt sjeleringing med kirkeklokker etter dødsfall ifølge Christian Vs Norske Lov, og videre ble likvake med dans, mat og drikke, i likhet med gravøl (sjon), forbudt i 1607. Likefullt var tradisjonen fortsatt lys levende til langt ut på 1800-tallet, enkelte steder langt opp mot vår tid, i hvertfall til 1950-årene.

• Likstrå
• Likvake, våking over et lik i kista før begravelsen
• Syning, visning av et lik eller samling rundt kista medlinger før lokket legges på
• Castrum doloris («lidelsens festning»), dekorativ bygning, gravminne eller katafalk under store begravelser der den døde ligger i åpen eller lukket kiste
• Katafalk, «skuestillas» som kista står eller fraktes på under begravelseshøytideligheten i kirken
• Dødsmaske, avstøpning av ansiktet på et lik
• Post mortem-portrett

• (en) Lying in repose – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Om katolsk likvake og «lit de parade» i Religioner, livssyn og gravferd : en håndbok om gravskikker (1993, side 96)