Lamia fra Athen var en kjent hetære eller kurtisane i antikkens Hellas på 300-tallet f.Kr., og elskerinnen til Demetrios I Poliorketes, konge av Makedonia, sønn av Aleksander den stores general Antigonos.

Lamia var datter av en Kleanor.^[1] Hun begynte sin karriere som fløytespiller i teateret, noe hun ble kjent for, men som hun siden forlot for å kunne virke som en hetære.

Det er ikke kjent hvordan hun havnet på flåten til Ptolemaios I Soter i sjøslaget ved Kypros i 306 f.Kr., men det var i den anledningen hun falt i hendene på den unge Demetrios Poliorketes. Ptolemaios tapte slaget ved den kypriotiske byen Salamis og Lamia ble fraktet til Demetrios som krigsbytte. Selv om hun allerede var over sin beste alder, fanget hun den unge fyrsten og hennes grep på ham var ubrutt i mange år, og sto imot mange rivaler. Hun viste sin innflytelse, ble det sagt, med sine talenter og intelligens, og disse ble feiret av komedieforfattere foruten også epokens historikere.^[2][3] Mange av de mer eller mindre troverdige anekdotene som ble fortalt om henne har blitt bevart av Plutark og Athenaios.

De utsvevelser og storslåtthet for de drikkegilder som hun arrangerte for Demetrios Poliorketes er meget diskutert. Ved en anledning er hun nedtegnet for å ha benyttet de rikdommer som ble veltet over henne på å bygge en gild portiko for borgerne i Sikyon i nordlige Peloponnes, antagelig på den tiden da denne polis ble i stor grad ombygd av Demetrios. Athenerne, for å smigre Demetrios, reiste et tempel til ære for Lamia under tittelen til Afrodite, og deres eksempel ble fulgt av borgerne i Theben.^[4] I henhold til Athenaios hadde hun en datter med Demetrios som het Fila. Plutark nevner henne, men ikke i sin liste over Demetrios' barn.^[5]

Diogenes Laertios nevner at Demetrios fra Faleron også bodde sammen med en kvinne ved navn Lamia, og som han karakteriserte som en athener av edel byrd. Denne historien, om den er riktig, er antagelig om en helt annen person.^[6]

• Geyer, Fritz (1924): «Lamia 5» i: Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft (RE). Bind XII,1, Stuttgart, s. 546–547.