Et lagringsmedium (flere lagringsmedia el. lagringsmedier) er et lager for informasjon, også i form av lyd eller bilde. Dersom det dreier seg om konkrete gjenstander blir også ordet lagringsenhet brukt. Som regel menes elektroniske lagringsmedier med begrepet, og særlig medier i forbindelse med datamaskiner dersom ikke annet er angitt.

Det tidligst kjente digitale lagringsmediet, hullbåndet, ble oppfunnet i 1725 av Basile Bouchon, hullkortet av hans elev Jean-Baptiste Falcon tre år senere. Joseph Marie Jaquard brukte hullkort da han i 1801 fant opp den automatiske vevstolen.

Charles Babbages analytical engine, ansett som den første datamaskinen som ble planlagt (men aldri ferdigstilt) var tenkt å bruke hullkort. Frem til 1980-årene ble dette mye brukt som lagringsmedium. I enkelte tilfeller blir hullkort fremdeles benyttet, som ved valget i USA 2012 blant annet i Idaho.^[1]

Trommelminnet ble oppfunnet i 1932, williamsminnet kom i 1946 og kvikksølvminnet 1946-49. Magnetbåndet hadde allerede vært i bruk som analogt lagringsmedium, i 1951 ble det tatt i bruk for å lagre digitale data. Etter at magnetkjerneminnet (en forløper for dagens RAM) kom i 1952 ble de tre førstnevnte gradvis utfaset. Hullkortene og hullbånd derimot var i bruk til langt ut på 70-tallet, magnetbåndet er i bruk helt til i dag, selv om det på mange områder har blitt avløst av optiske medier som CD og DVD etter at disse har blitt billige og lett tilgjengelige.

Platelagre kom i 1957, og har fått posisjon i dataverdenen som det primære lagringsmediet. Diskettene ble introdusert i 1971, i sin moderne form i 1982, men etter introduksjonen av minnepinnene i har de gått ut av bruk. Minnekortene er beslektet med minnepinnene, men brukes internt i digitalkameraer, MP3-spillere og andre mobile enheter slik som mobiltelefoner. Med økt kapasitet, senket pris og større livslengde erstatter flash-minner etter hvert helt eller delvis platelageret for å skape enda raskere datamaskiner, spesielt oppstartstiden blir vesentlig kortere.