Kritikk^[1] betyr vurdering, bedømmelse, og anmeldelse, da av kunst, litteratur, film og lignende, men i akademia er det vitenskapelig kildegransking.^[1]

Kritikk kan bety anmeldelse eller undersøkende omtale for eksempel av et kunstnerisk verk og gjengitt i en avis. Innen presse, kultur og politikk utgjør kritikere en egen yrkesgruppe som er organisert i Norsk kritikerlag. Ofte gis tilsvar til kritikk slik at det utløses diskusjon. Slik meningsutveksling kalles retorikk. Å utøve kritikk er å utøve adekvate og riktige bedømmelser og vurderinger. Det står i motsetning til kun å akseptere eller bare forkaste noe. Kritikk er ofte en vurdering eller bedømmelse en kunstnerisk eller vitenskapelig prestasjon. Ideelt sett skal kritikk være åpent granskende, men ordet brukes i dagligtale særlig om bebreidelser og en negativ bedømmelse, for eksempel rettet mot en person, en sak eller et forhold.

Ordet er kommet til norsk fra fransk critique og latinske criticus (dies), «kritisk (dag), krise», avledet fra greske kritikós, «egent til bedømmelse, beslutte». Kritikós er igjen avledet fra krínein, «utskille, beslutte»,^[2] det vil si «å (be)dømme» eller «å kunne skjelne» (mellom sant og falsk, mellom det gyldige og det ugyldige) i etisk-politiske og juridiske sammenheng, men også rent allment.^[3] De greske ordene har også gitt ord som kriterium og krise.^[2]

Kritikk i form av en anmeldelse av for eksempel en bok eller film er mer bedømmende, analyserende og vurderende enn en enkel omtale. En slik kritikk kan være formulert som en avisartikkel, en TV-reportasje, et «terningkast», men, ved andre forhold, også i form av en kommisjon og en uttalelse. Terningkast eller tallvurderinger brukes for det meste om produkter eller kulturbegivenheter og er en oppsummering av vurderingen som formidler konklusjon og dommen på en umiddelbar måte. Enkelte hevder imidlertid at kritikk av særlig kunstneriske prestasjoner ikke kan sammenfattes på en tilfredsstillende måte i et enkelt tall eller terningkast. Vitenskapelige kritikker publiseres gjerne i vitenskapelige tidsskrifter som lengre artikler.

Når kritikken retter seg mot en person, kan den ha mange ulike former og motiver. Ris og ros brukes ofte for å hedre eller mobbe personer, og da er graden av saklighet et kriterium for å vurdere om kritikken er berettiget eller ikke. Slik kritikk fremkommer ofte i diskusjoner mellom likeverdige personer eller i eksempelvis arbeidslivet der den ene parten dominerer. Krass kritikk kan være straffbart dersom den inneholder diskriminering av rase, kjønn eller andre personlige egenskaper. Ulike former for kommunikasjon er et fagfelt innenfor psykologien.

Filosofen Arne Næss' normer for en saklig diskusjon^[4]

1. Unngå tendensiøst utenomsnakk; eksempler: personkarakteristikker, påstander om motpartens motiver, årsaksforklaringer til argument.
2. Unngå tendensiøse gjengivelser; gjengivelsen må være nøytral med tanke på stridsspørsmål.
3. Unngå tendensiøs flertydighet; flertydigheten gjør at argumentet kan tilpasses kritikken.
4. Unngå tendensiøs bruk av stråmenn; dette vil si å tillegge motstanders standpunkt et innhold han ikke står inne for.
5. Unngå tendensiøse originalfremstillinger; informasjon som legges frem, må ikke være usann, ufullstendig, skjev og/eller holde tilbake relevant informasjon.
6. Unngå tendensiøse tilberedelser av innlegg; eksempler: ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.

• Anmeldelse
• Blurb
• Tekstkritikk
• Karakter
• Norsk kritikerlag
• Kritikerprisen
• Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris

• Øiestad, Guro (2006): Kritikk. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.