En klokke (lt. clocca, «bjelle») fra irsk clog er opprinnelig en manuell bjelle folk brukte for å varsle tiden med (kirketid, skoletid, måltid, arbeidstidens slutt m.v.), eksempelvis kirkeklokke, skoleklokke eller matklokke. Pave Sabinius innførte i år 605 e.Kr. skikken med å markere døgnets timer med klokkeslag, derav ordet klokke og uttrykk som «hva er klokken». De færreste tenker i dag på at klokkeslett betyr "klokkeslag". I mer moderne tid har begrepet også fått betydning som ur eller urverk, opprinnelig et mekanisk drevet måleinstrument som viser tiden. Moderne ur blir imidlertid enten drevet av strøm, batterier, solceller eller andre mekanisk-biologiske løsninger. De mest nøyaktige klokkene idag er atomurene. Man kan få kjøpt relativt billige klokker som nært følger atomurene ved hjelp av radiosignaler.

Klokker forekommer også som bærbare ur (armbåndsur og lommeur), som i tillegg til å vise tid også kan vise ukedag, dato, måned, år osv. Slike ur kan være analoge eller digitale. I flere muslimske land benyttes fremdeles det tradisjonelle al-habrah-mah,^[klargjør] som viser til at Allah bestemmer tid og sted.

I moderne tid befinner klokken seg på mobiltelefoner, festet på håndleddet med en rem (ofte i lær-, metall- eller nylonmateriale), festet på veggen, i en datamaskin, i en klokkeradio, i videospillere og annet elektronisk utstyr.

Solur er blitt brukt siden oldtiden, og er den enkleste måten å vise tiden som skyggen fra en stang, en gnomon, anbrakt på en solskive inndelt i 24 timer. Allerede i gamle Babylon og Egypt fantes Clepsydra som et vannur med liten bjelle som tidssignal. Klokkestøping ble innført i Europa til Nola i Italia i det 4.årh. (Irske munker tok med seg de første bjeller (klinket) til de britiske øyer).

Pave Sabinian innførte i år 605 e.Kr. skikken med å markere døgnets timer med klokkeslag, derav ordet klokke og uttrykk som «hva er klokken».

Mekaniske urverk i bytårn skriver seg fra 1200-tallet, men gikk svært upålitelig, først kun en viser og måtte korrigeres med solur. Timeglasset kom i bruk på 1300-tallet, og holdt seg i bruk på skip i over 500 år.

Astronomiske ur er kjent fra 1400-tallet, og var avanserte mekaniske instrumenter som trolig ble introdusert i Norge alt omkring 1550. I århundrene som fulgte var Nederland et viktig produksjonsland for klokker brukt i Norge.

Mekaniske klokker ble produsert i Tyskland, Storbritannia og Frankrike fra 1600-tallet, og i USA fra 1700-tallet. De hadde ofte svært forseggjort dekor i gull, porselen eller elfenben, og ble bygget for adel og storborgerskap. Dette var særlig populære statusobjekter blant adelen i Frankrike. Benjamin Franklin produserte klokker i USA.

Såkalte lanterneur hadde bare timeviser. Omkring 1660 klarte klokkemakere i Europa å lage doble urverk slik at man kunne innføre minuttviser. Klokkemakerne var sin tids fremste ingeniører og hadde inngående innsikt i fysisk mekanikk. Alarmsystemer var en særlig utfordring – i 1725 kjenner vi det første gjøkuret fra Sveits. Det første automatiske urverk ble laget av den sveitsiske urmakeren Abraham-Louis Perrelet.

Gustav Becker i den tyske byen Freiburg var blant de mest kjente ingeniørene i andre halvdel av 1800-tallet og masseproduserte klokker for bruk i jernbanestasjoner, osv. De syd-tyske fabrikkene (bl.a. Junghans) gjorde husklokker til allemannseie, og utkonkurrerte norsk urmakerindustri.

Klokkemakerfaget ble bygget opp i en rekke land, også Norge. Vi kjenner faget her i landet fra 1730, ofte var det smeder eller husmenn som lærte seg urmakerfaget. Peder Nøttestad (1693–1763) i Christiania var en pionér. Astronomen og presten Abraham Pihl (1756–1821) var foregangsmannen i Hedmark, og startet en fagtradisjon der. Pihl var en av de første norske konstruktører av pendelur, mens Amond T. Smebyh (1711–1771) sto bak det såkalte "Totenuret". Peder Larsen Bierke var en annen urmaker i Toten-tradisjonen. Det var også lenge en klokkemaker-tradisjon i Kristiansand. I første halvdel av 1800-tallet ble konkurransen fra tyske og amerikanske importur meget sterk.

Når et skip navigeres på klassisk vis over jordkloden, er man avhengig av å kunne finne fartøyets lengde- og breddegrad. Breddegraden er relativt enkel å finne ved astronomisk navigasjon. Men for å finne lengdegraden er man avhengig av en nøyaktig tidsmåling. Behovet for et meget nøyaktig kronometer som tålte skifter i temperatur, korrosjon og skipets bevegelser i sjøen, ble en utfordring for klokkemakerne.

Tømmermannen John Harrison lyktes i å lage det første nøyaktige marine-kronometer på midten av 1700-tallet. Han arbeidet med tre prototyper fra 1728 til 1761, i forbindelse med i en konkurranse utlyst av britiske myndigheter. Slike ur ble tatt i bruk fra omkring 1800.

For at skipene før avgang skulle kunne kontrollere sine kronometre, var det tidligere vanlig i mange større havner å avfyre et kanonskudd, som oftest kl. 12.00 lokal tid, også kl. 13.00 er brukt, f.eks. i Edinburgh. Ved Greenwich senkes en stor rød kule på taket av observatoriet nøyaktig kl. 13.00.

I dag kan skip over hele verden kontrollere sine kronometre via moderne systemer som GPS, som styres av meget nøyaktige atomur.

• Tid
• Atomur
• Radiostyrt ur

• (en) Clocks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Clock – galleri av bilder, video eller lyd på Commons