Tidtakingens historie går tusener av år tilbake, og mange ulike innretninger har blitt brukt for å måle og holde rede på tid. Dagens seksagesimale system for å angi tid kan dateres til om lag 2000 år f.kr i Sumer. Oldtidens Egypt delte dagen inn i to 12-timers perioder og brukte store obelisker for å følge solens bevegelse. De utviklet også vannur, slike ble også brukt i oldtidens Hellas.

Det antas at Shang-dynastiet benyttet vannur i samme tidsperiode, brakt til Kina fra Mesopotamia. Andre innretninger i oldtiden for tidtaking er stearinlysur, brukt i Kina, Japan, England og Irak, tidsstaver og timeglass.

De første innretningene for å måle tid baserte seg på skygge fra solen, såkalte solur og de fungerte følgelig ikke når det var natt eller overskyet, et annet problem med solur var tilpasning av solurets viser etter årstidene{tr}. Pave Sabinian innførte i år 605 e.Kr. skikken med å markere døgnets timer med klokkeslag^[1], derav ordet klokke (etym:latin clocca) og uttrykk som «hva er klokken».^[2]

Den første klokkekonstruksjonen som overførte rotasjon til pendelbevegelse ble fremstilt i Kina på 700-tallet og muslimske oppfinnere utviklet klokker drevet av vekter på 1000-tallet. Mekaniske klokker ble først brukt i de muslimske delene av Spania rundt 1100-tallet og spredte seg videre i Europa på 1200-tallet, ulike mekaniske klokkekonstruksjoner var standard for å måle tid inntil etter første verdenskrig. I 1927 ble det første tidsmålingsinstrument basert på kvartskrystaller konstruert i Canada og etter andre verdenskrig ble det første atomuret konstruert i USA, verdens hittil mest nøyaktige instrument for tidsmåling. I dag kan man kjøpe forholdsvis billige radiostyrte ur som kan følge atomurene ganske nøyaktig (typisk feil: ± 1 sekund).

• En tur gjennom tiden (engelsk). Arkivert 9. april 2008 hos Wayback Machine.
• Måling av tid i oldtidens Egypt (engelsk).
• Historien om utvikling av klokker (engelsk).