Det norske lutherske Indremisjonsselskap
Indremisjonsselskapets Hus i Oslo ble oppført i 1935 for Det norske lutherske Indremisjonsselskap Foto: Nina Aldin Thune
Stiftet		1868
Land		Norge
Opphørt		31. desember 2000
Erstattet av		Normisjon

Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap (ofte forkortet Indremisjonsselskapet) var en norsk kristen organisasjon for indremisjon som ble stiftet i 1868.

1. januar 2001 fusjonerte organisasjonen med Den norske Santalmisjon og Langesundsfjordens indremisjonsselskap, og dannet dagens Normisjon.

Indremisjonsselskapet ble dannet i 1868 under navnet Den norske Lutherstiftelse. Sentral ved etableringen stod professor Gisle Johnson. Selv om det er 40 år mellom Hans Nielsen Hauges død og stiftelsesåret for Lutherstiftelsen, regnes Hauge og haugianismens lekmannsholdninger som en inspirator til og forløper for Indremisjonsselskapet.

Den norske Lutherstiftelse var i vesentlig grad en organisasjon som hadde til hovedoppgave å utbre kristelig litteratur. I denne forbindelse produserte de oppbyggelige skrifter, og tilsatte omreisende menn, benevnt som kolportører eller bibelbud, til å selge skriftene. Ikke sjelden ble nok disse omreisende også bedt om å lese fra sine medbrakte skrifter eller også holde oppbyggelige samlinger. Stiftelsens formann var imidlertid av den holdning at en ikke skulle tale offentlig uten den lokale prests tillatelse. Etter Gisle Johnsons oppfatning var det en nødsituasjon i kirken som gjorde at en kunne tillatte ikke-ordinerte å preke Guds ord offentlig (det såkalte nødsprinsippet).

I 1891 forlot Lutherstiftelsen formannens nødsprinsipp. Organisasjonen ble omgjort til en frivillig bevegelse i kirken som sendte ut omreisende predikanter og talere, og navnet ble endret fra Den norske Lutherstiftelse til Det norske lutherske Indremisjonsselskap. Gisle Johnson valgte å forlate Indremisjonsselskapet, og professor Sigurd Odland ble valgt til formann.

Bokproduksjon og utbredelse av kristelig litteratur har imidlertid hatt en sentral plass i organisasjonen også etter 1891. Den norske Lutherstiftelse fortsatte sin virksomhet i det som senere er blitt Luther Forlag og Lutherstiftelsen Bokhandel – fra 1989 Bok & Media, og fra 2014 Vivo.^[1]

Indremisjonsselskapets ledere kom til å bli ledende i norske kirkedebatt gjennom store deler av organisasjonens historie. Navn som Gisle Johnson, Sigurd Odland, Johan Martin Wisløff, Ole Hallesby og Gunnar Prestegård står som representanter for den såkalte konservative del av kirken som førte en aktiv kamp mot den liberale teologis plass i Den norske kirke.

I hele organisasjonens levetid må likevel Indremisjonsselskapet betraktes som en organisasjon som så sin virksomhet som en del av Den norske kirkes arbeid, og både Indremisjonsselskapets ledere og fotfolket i alle landets bedehus levde i all hovedsak etter parolen "kjerka om formiddagen og bedehuset om kvelden". Organisasjonen ansatte en rekke omreisende predikanter som holdt møter i landets bedehus, kirker og hjem. Indremisjonsselskapet drev også et betydelig barne- og ungdomsarbeid, og bygde opp flere titalls leirsteder over hele landet.

Nærheten til Den norske kirke kan synliggjøres ved at sentrale personer i Indremisjonsselskapet senere ble biskoper i Den norske kirke. Dette gjelder Hans Edvard Wisløff, Erling Utnem, Håkon E. Andersen, Thor S. With og Øystein I. Larsen. Kirkerådslederne Oddbjørn Evenshaug og Nils-Tore Andersen har begge hatt plass i Indremisjonsselskapets hovedstyre, Evenshaug endog som formann, som den første lekmann i organisasjonens historie.

Generalsekretær Johan Martin Wisløff (generalsekretær i perioden 1912-1944) ønsket at indremisjonsfolket tok aktivt del i kirkens liv, og da menighetsrådene ble etablert på begynnelsen av 1920-tallet, oppfordret han indremisjonsfolk over hele landet om å gå inn å "fylle institusjonene". Sammen med Ole Hallesby kom Wisløff til å prege norsk kirkeliv og norsk kirkedebatt hele første halvdel av 1900-tallet. Den offensive satsing på utdannelse gav resultater i form av en rekke ungdomsskoler (senere folkehøgskoler) og fagskoler som Gjennestad Gartnerskole og Tomb Jordbruksskole. Indremisjonsselskapet har også hatt en sentral plass i forbindelse med etableringen av blant annet Det teologiske menighetsfakultet og Kristelig Gymnasium i Oslo. Ikke minst Bibelskolen i Oslo, fra 2003: Høgskolen i Staffeldtsgate), kom til å bli et viktig utdannelsessted for predikanter og arbeidere både i og utenfor Indremisjonsselskapet. I 1982 reiste Indremisjonsselskapet en ny bibelskole – Bibelskolen i Grimstad.

De frivillige kristelige organisasjoner i Norge hadde sin mest aktive og ekspansive periode fra siste halvdel på 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet. Endringer i samfunnet og i kirken gav nye utfordringer, og det ble behov for nytenkning på i arbeids- og organisasjonsformer. Både på grunn av læremessige spenninger i kirken – men ikke minst av praktiske hensyn – ønsket flere foreninger og forsamlinger å kunne tilhøre fellesskap som inkluderte både indremisjon og ytremisjon. Enkelte steder – ikke minst i de større byene – ønsket en også at forsamlingen en tilhørte kunne tilby nattverd og dåp.

Det norske lutherske Indremisjonsselskap gikk 1. januar 2001 sammen med Den norske Santalmisjon og dannet organisasjonen Normisjon.

• Gisle Johnson (1868–1892)
• Sigurd Odland (1892–1911)
• Edvard Sverdrup (1911–1923)
• Ole Hallesby (1923–1956)
• Fredrik Wisløff (1956–1968)
• Thor S. With (1968–1977)
• Oddbjørn Evenshaug (1977–1983)
• Tor-Odd Berntsen (1983–1992)
• Eivind Osnes (1992–2000)

• Johan Martin Wisløff (1912–1944)
• Hans Edvard Wisløff (1945–1954)
• Torvald Øberg (1954–1966)
• Håkon E. Andersen (1966–1975)
• Gunnar Prestegård (1975–1987)
• Anfin Skaaheim (1987–2000)

• Normisjon
• Acta – Barn og Unge i Normisjon
• Høgskolen i Staffeldtsgate
• Bibelskolen i Grimstad
• Kirkens Bymisjon

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata