Hvalsang er lyden hvaler lager når de kommuniserer over avstand. Ordet «sang» blir især brukt til å beskrive det jevne, forutsigbare mønsteret av lyder som noen hvalarter lager. Bare hannene «synger».

Spesielt knølhvalens «sang» er menneskelig. Egentlig er sangen parringshyl, og lyden lages med strupehodet og kan høres over en avstand på minst 30 kilometer. Det er også dokumentert at ulike populasjoner av denne hvalarten har særegne dialekter. Nylig ble det også oppdaget at knølhval på østkysten av Australia hadde endret sangen sin, etter å ha hatt besøk av knølhvaler fra Indiahavet. De tok altså opp en ny dialekt og lærte seg denne.^[1]

Tradisjonelle finnhvaler har også hvalsang, men den er ikke særlig variert, men heller støtvis konstant, og sangen kan pågå over flere dager. Til gjengjeld er den forbausende kraftig. Målinger med seismografer viser at finnhval-sang ligger forbløffende konstant på cirka 20 Hz og 190 decibel under vann^[2], noe som tilsvarer 130 db over. Det skal tilsvare brølet fra en jetmotor. Den dype, vibrerende lyden fra blåhval er kraftigst av alle.

Mekanismene som blir brukt varierer fra en hvalfamilie til en annen. Sjøpattedyrene er mer avhengig av lyd for å kommunisere og sanse enn andre pattedyr, siden mange sanser har begrensninger i vann. Synet er for eksempel begrenset på grunn av måten vannet absorberer lys. Lukten er helt fraværende i vann. Molekyler sprer seg også langsommere i vann enn luft, så også smak vil ha begrensninger.

Lyd transporteres omkring fire ganger mer effektivt i vann enn i luft. Hvalsang er derfor en meget effektiv måte å kommunisere på, spesielt over lange distanser. Infralyd (lavfrekvent lyd) kan bære over enorme distanser, kanskje over flere hundre kilometer. Hvaler har derfor spesielt godt utviklet hørsel.

• Hvalsafari
• Hvalstranding

• Cornell Universitys hvalkommunikasjonssider