Hvalsafari og hvalkikking er en trend og en næring som voks fram på 1980-tallet, spesielt etter at tradisjonell hvalfangst ble forbudt i 1986. Turister betaler for å komme i nærkontakt med hvaler i sitt naturlige habitat – havet.

At det ble et generelt forbud mot hvalfangst skyldes flere faktorer, ikke minst et sterkt engasjement fra en rekke ulike internasjonale miljøorganisasjoner, der spesielt Greenpeace utmerket seg med sine kraftige metoder for å stoppe hvalfangsten, men også forskningsmiljøene bidro sterkt. Det ble varslet om kraftig tilbakegang i populasjonene for mange arter, som følge av overfangst. Enkelte arter kan ha vært på randen av utryddelse.

På denne tiden hadde det alt utviklet seg en interesse for hvalkikking i noen land, som i USA. Folk samlet seg i grupper og dro til sjøs med båt for å kikke på hvalene, som selv kan være ganske nysgjerrige dyr. Hvalkikkingen utviklet seg raskt til å bli en ny form for turisme i noen land, kanskje spesielt i USA og Canada, som var pionerer i den nye næringen.

I dag er hvalkikking populært i mange land, også i Norge der flere selskaper nå tilbyr turister å se hval gjennom et produkt næringen har valgt å kalle hvalsafari. I Norge har virksomheten størst utbredelse i nordområdene, der sjansen til å se hval er størst.

Hvalkikking har også blitt et populært i land som Sør-Afrika, New Zealand og Australia, på Asorene og i en rekke land rundt Middelhavet og det øvrige Europa. I det siste har det også utviklet seg en gryende næring i land som Chile og Argentina, som begge ligger sentralt i forhold til hvalkikking i Sørishavet.

• Hvalsang
• Hvalstranding

• Hvalsafari - retningslinjer. Oceansounds/WWF.^{[død lenke]}