Hauld (norrønt hauldr, hǫldr^[1]) var den som stod høyest i høymiddelalderens bondesamfunn. I østnorske lovtekster fra 1100-tallet betyr ordet «fri mann» eller «bonde» i sin alminnelighet. Men på Vestlandet og nordpå var haulden en odelsbonde. I landslovenes tid utgjorde hauldene en høyere, neppe særlig tallrik gruppe av odelsbønder.^[2]

Landsloven gjorde skillet mellom «hauld» og «bonde» gjeldende for hele landet, og tyder på at ordningen med leilendinger var blitt vanlig, også østpå. En «bonde» var nå en som stod mellom haulden og løysingen.^[3]

Over haulden rangerte i høymiddelalderen bare menn med de høyeste verdigheter i hird og kirke: lendmann, jarl, hertug, abbed, biskop og erkebiskop. Mellom hauld og trelleætlinger stod i Gulatingsloven og Frostatingsloven fullfrie menn uten odelsbondestatus, slik som leilendinger. Gulatingsloven kaller dem «bønder» med halv hauldsrett, trolig den gruppen Frostatingsloven kaller «årbårne menn» med 2/3 hauldsrett. En «årbåren mann» hadde 4 generasjoner med frimenn bak seg. Frostatingsloven omtaler «rekstegn» med halv hauldsrett, et omdiskutert begrep, kanskje mindre bofaste menn.^[4]

Holderness i East Riding of Yorkshire har trolig navn etter en hauld som var bosatt der.^[5]

Høyere status som fri mann fikk man bare dersom man var herse eller ble adlet. Som hauld hadde man på 1100-tallet rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 6 mark eller tilsvarende 643,14 gram sølv på 1100-tallet.^{[trenger referanse]}