Hàn-Zhào (tradisjonell kinesisk: 漢趙; forenklet kinesisk: 汉赵) eller Nordlige Hàn (北漢; Běihàn) og Tidligere Zhào (前趙; Qiánzhào), var en sørlig xiongnustat som regnes som et av sekstenkongerikene i Kinas historie, og som eksisterte samtidig med Jìn-dynastiet. I kinesisk historiografi ble den gitt to navn, Hàn for staten opprettet i 304 av Liú Yuān og Tidligere Zhào for staten opprettet i 319 av Liu Yao. Å referere til disse som to separate stater er feilaktig, siden da Liu Yao endret statens navn fra Hàn til Zhào i 319, regnet han staten for å ha vært den samme siden Liú Yuān grunnla den i 304.^{[trenger referanse]} Mens de tidligere herskerne av Hàn-Zhào regnet seg for å være etterfølgerne til Han-dynastiet (uten egentlig å være beslektet med dem), omgjorde Liu Yao dette og hevdet å nedstamme direkte fra Xia-dynastiets hersker Yu den store.^{[trenger referanse]}

Grunnen til at riket også blir kalt Tidligere Zhào er at da den mektige general Shi Le brøt seg ut og opprettet sin egen stat i 319 fikk også denne navnet Zhào, som i historiografien er kjent som Senere Zhao.^{[trenger referanse]} Side både Hàn og Zhào ble styrt av delvis sinifiserte xiongnuer med etternavnet Liú, regnet kinesiske historikere dem ofte som en enkelt stat, kalt Hàn-Zhào. Flere vestlige kilder refererer til dem som to forskjellige stater, mens andre kaller Hàn-staten Nordlige Hàn, som kan bli blandet sammen med Nordlige Han i De fem dynastiers og ti kongedømmers tid.^{[trenger referanse]}

Alle herskerne av Hàn-Zhào hadde tittelen keiser, og de var også alle uvanlig intelligente og artikulerte, men enkelte av dem manglet selvkontroll og viste overdrevet grusomhet på slagmarken.^{[trenger referanse]} Særlig typisk for denne oppførselen var Liú Cōng, hvis ferdighet til å skille gode strategiske planer fra dårlige var svært god.^{[trenger referanse]} Til tider brukte han sin tid på vin og kvinner, og hans dårlige oppførsel førte ofte til at ærlige embetsmenn ble drept.^{[trenger referanse]} Hàn-Zhào regnes for en stat som aldri oppnådde sitt potensial, selv om staten hadde flere dyktige embetsmenn og dens hærer var særlig mektige da de ble brukt på riktig måte.^{[trenger referanse]} Den klarte ikke alltid å holde på de erobringene keiserne så for seg, og til slutt ble den ødelagt av general Shi Le.

Hàn-Zhàos hærer inntok Jìn-hovedstedene Luoyang i 311 og Chang'an i 316. Keiserne Jin Huaidi og Jin Mindi ble fanget, ydmyket og henrettet. Rester av Jìn-hoffet flyktet til Jiankang, som lå øst for Luoyang og Chang'an og grunnla det såkalte Østlige Jin under Sima Rui, en prins av Langye.

I 318 ble Liú Cōng og herskerfamilien i Pingyang styrtet og henrettet i et statskupp ledet av Jin Zhun, som så ble styrtet av Shi Le og Liu Yao, som var en keiserlig prins og krevde tronen, og han endret statsnavnet fra Hàn til Zhào. Hàn-Zhào-dynastiet varte fram til 329, da Shi Le beseiret Liu Yao ved Luo-elva. Liu Yao ble fanget og henrettet, og da hans sønner gikk med på å gå inn i Shi Les styrker ble Shi Le de sørlige xiongnuenes de facto statsoverhode.

• Thomas J. Barfield: The Perilous Frontier: Nomadic Empires and China. Blackwell, Cambridge (MA)/Oxford 1989
• Albert E. Dien: Six Dynasties Civilization. Yale University Press, New Haven/London 2007.
• David A. Graff: Medieval Chinese warfare, 300–900. Routledge, London 2002