Gulatinget (norrønt: Gulaþing) er en av de viktigste institusjonene fra eldre norsk historie. Det kan ikke angis med sikkerhet når det første Gulatinget ble holdt, da man antar at Norges skrevne historie ikke går så langt tilbake i tid.

Gulatingslag er i dag Gulating lagdømme, rettskretsen for Gulating lagmannsrett. Denne domstolen er en indirekte arvtager etter det gamle Gulatinget.

En teori er at Gulatinget opprinnelig var et lovsamfunn som var sammensatt av tre eller flere forhistoriske småland styrt av småkonger, slik Norge var før det ble samlet til ett rike. Tinget har fått navn etter stedet Gulen og/eller gården/halvøya Guløy, som tidligere tilhørte den nordligste bygden i Hordafylke.

Snorre Sturlason skrev at Håkon den gode satte Gulatingsloven med råd av Torleiv Spake^[1], men dette må i såfall være en revisjon. Alltinget på Island omkring 930 hadde Gulatinget som forbilde for Ulvljotsloven, og Robberstad mener Gulatinget ikke kan ha vært nytt på den tiden.^[2] Norske historikere^[hvem?] lærer gjerne at Harald Hårfagre sto for loven, men islendingene^[hvem?] motsier dette og argumenterer for at de på den tiden gjerne ville så langt unna Hårfagre som mulig. Islendingene hevder at de trolig ønsket en lov lik den som var på Vestlandet før Hårfagres tid og slaget ved Hafrsfjord, og i såfall må loven være eldre enn fra 870. Det sammenfaller også med teorien om hvordan tinget opprinnelig var sammensatt, selv om det kan være vanskelig å bevise.^{[trenger referanse]}

På sitt største dekket tinget området fra Lyngør i sør, og nord til og med Sunnmøre. Gulatingsloven gjaldt også en tid for fjellbygdene i Valdres og Hallingdal, trolig også en tid i Numedal og Vest-Telemark, og vestover til Færøyene og Shetland. Kilder fra 1100-tallet sier at Gulatingsloven gjelder for mange bygder mellom «sjølandet» og «opplandet» slike som Valdres og Hallingdal. Valdres og Hallingdal må ifølge Robberstad ha hørt under Gulatingsloven også tidligere fordi de ble lagt under Stavanger bispedømme i 1125 da det ble opprettet som Norges andre bispedømme. Landsloven av 1274 slo fast at Valdres, Hallingdal, Valle (i Setesdal) og «Otradal» (Bygland) skulle ha utsendinger til Gulating.^[2] Til å begynne med var utbredelsen trolig mindre, kanskje dagens Hordaland og Sogn og Fjordane.

Gustav Heber hevdet at Hordaland og Rogaland gikk sammen i et lovforbund de kalte Njardarlag før Gulatinget ble til. Heber fremholder at Njardarloven trolig bygget Hordaloven (hordenes lov) og at Njardarloven i sin tur var hovedkilde til Gulatingsloven. Heber nevner blant annet at Tysnesøy som tidligere ble kalt Njardarlog som betyr Njords lovområde. Gamle navn og Tysnesøyens sentrale beliggenhet tyder ifølge Heber på at øyen var et gammelt tingsted som var felles for Rogaland og Hordaland. Heber antok at lovforbund kan være knyttet til dyrking av guden Njord på Tysnesøy. Hebers hypotese er at Njardarloven også var et forsvarsforbund og omfattet Hordaland (med Voss og Hardanger) og Rogaland samt Agder, mens Sogn og Firdafylke ikke var med.^[3][4]

P.A. Munch og Magnus Olsen mente at Njardarlog var et lagdømme med sentrum på Tysnes. Finnur Jonsson og Eivind Vågslid mente at "-log" i denne sammenhengen betyr vann og at Njardarlog var en gård på Tysnes. Rettshistorikeren Knut Robberstad skriver at dersom Njardarlag faktisk var et lagdømme omfattet det trolig bare Sunnhordland og Ryfylke og kanskje Nordhordland.^[5]

Mens Gulatinget omfattet bare Hordaland, Sogn og Fjordane møtte trolig alle voksne, våpenføre og frie menn. Da Egdafylket (Agder), Rygjafylket (Rogaland) og Sunnmøre kom under Gulatinget ble det trolig umulig å la alle møte og i stedet ble det valgt utsendinger, omkring 400 valgte sendemenn. Flest fra Hordaland og Rogaland med rundt 100 hver. For Sunnmøre var tallet delvis oppgitt til «så mange som ville». I tillegg kom det mange andre tilreisende og alle kunne møte opp for å legge frem saker. Noen møtte opp for å drive handel.^[6] Gulatingsloven gjaldt opprinnelig for Vestlandet til og med Nordfjord. Sunnmøre hørte opprinnelig til Frostatingslovens område, og ble trolig en gang på 1100-tallet overført til Gulatingsloven.^[7][8] Egil Skallagrimssons saga nevner de tre fylkene Firðafylki, Sygnafylki og Horðafylki. Historia Norvegiæ sier at Gulatinget omfatter Agder, Rogaland, Sogn, Fjordane og Sunnmøre samt Valdres og Hallingdal. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 nevner dessuten Bygland og Setesdal.^[9]

Det har vært sådd tvil om hvor selve tingstedet har vært, selv om Guløy ved Flolid er eneste stedsnavn som er nevnt som tingsted i skriftlige kilder og muntlige overleveringer/lokal tradisjon. Noen hevder at det kan ha ligget i Eivindvik da det her er bevart to steinkors, men det kan ikke dokumenteres at disse har med tingstedet å gjøre. Flolid noen kilometer innenfor Eivindvik er den mest sannsynlige plass der tinget kan ha vært holdt. Her er det reist et monument over tingstedet laget av billedhoggeren Bård Breivik. Det består av «Tingveggen», «Tinghella» og «Eldsirkelen», og ble høytidelig åpnet siste helgen i august 2005.

• Den eldre Gulatingslova. Norrøne tekster nr 6, Oslo Riksarkivet 1994. ISBN 82-548-0036-7
• Helle, Knut: Gulatinget og Gulatingslova, Leikanger 2001. ISBN 82-7959-022-6
• Kværness, Gunhild: Blote kan ein gjere om det berre skjer i løynd : kristenrettane i Gulatingslova og Grágás og forholdet mellom dei, Oslo : Noregs forskingsråd, 1996. ISBN 82-12-00831-2

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
• Tusenårsstedets hjemmeside
• Omtale av åpningen
• Bilder av tusenårsstedet og fra åpningen
• Den eldre Gulatingslov i Norges gamle Love bind 1 side 1-118
• Den nyere kristenretten i Gulatingsloven i Norges gamle Love bind 2 side 306-338