Frostatinget (norrønt: Frostuþingslǫg) var navnet på Trøndelagens lovområde (Þrœndalǫg), hvor Frostatingsloven gjaldt. Fellestinget hadde sete på Logtun på Frosta i Trøndelag. Dagens Frostating, Frostating lagmannsrett, omfatter fylkene Trøndelag og Møre og Romsdal, og har sete i Trondheim.

Inntrøndske:

• Sparbyggjafylki: Sparbu, Egge, Kvam, Stod, Steinkjer, Snåsa og Lierne,
• Eynafylki: Beitstad, Inderøy og Verran,
• Verdølafylki: Verdal,
• Skeynafylki: Skogn, Ytterøy og Mosvik.

Uttrøndske:

• Stjórdølafylki: Øvre og Nedre Stjørdal, Selbu og Tydal,
• Strindafylki: Strinda, Leksvik, Frosta og Åsen,
• Gauldølafylki: hele Gauldalen, Klæbu, Tiller og Leinstrand,^[1]
• Orkdølafylki: hele Orkladalføret og Børsa, Skaun, Buvika og Byneset.

På 900-tallet ble også Nordmøre, Romsdal og Namdalen en del av Frostatinget.^[2] Fosen var på dette tidspunkt en del av Nordmøre. Ifølge Magnus Lagabøtes landslov skulle hvert fylke i Uttrøndelag være representert med 60 mann, hvert fylke i Inntrøndelag 40, mens tilsvarende for Romsdal og Namdalen var to fra hvert skipreide og Nordmøre inkludert Fosen tre fra hvert skipreide og det samme fra Oppdal.^[3]

Frostatingseglet viser kong Magnus Lagabøte på St. Hansdag i 1274 idét han sitter på tronen og gir lagmannen for Frostatinget den nye Frostatingsloven. Tingbøndene – tre stykker – står på kongens venstre side, kongen i midten med kronen på hodet og septeret i hånden, og med den norske loven under føttene. Nederst i seglet er det to bueskyttere; den ene sikter på et ekorn, mens den andre sikter på en fugl. Både ekornet og fuglen sitter i hvert sitt tre.

Originalen til Frostatingseglet er i det norske Diplomatarium, og står i et dokument datert 1. juni 1453, trykt i Dipl. Norv. VIII no. 349 .^[4]

• Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121. 
• Aslak Bolt (1997). Aslak Bolts jordebok. Riksarkivet. ISBN 8254800529.  [ny utgave]