Eidsivatinget (norrønt: Heiðsævisþing) ble holdt på Eidsvoll.

Eidsivatinget skal ha blitt opprettet av kong Olav Haraldsson (den hellige), som var norsk konge fra 1015 til 1028.^[1][2] De lokale tingene som tidligere hadde vært, ble under Olav flyttet til Eidsvoll, og det var han som gav området den avgrensingen det senere hadde.^[3] Lagtinget omfattet Opplandene, altså det indre Østlandet.^[4]

Eidsivatingloven var den loven som ble brukt på Eidsivatinget. De østlandske tingordningene (Eidsivatinget og Borgartinget) er dårligere kjent enn tinget på Vestlandet (Gulatinget), fordi lovtekstene stort sett har gått tapt.^[5] Det er kun kristenrettene som er bevart.^[6] Man antar imidlertid at noen avsnitt i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 hadde sitt opphav i en østnorsk lovbok, som kan ha vært Eidsivatingloven. Lagtingssammenkomstene på Eidsvoll opphørte i årene 1619- 1620, det ble da nytt valg av lagmenn i Oslo og Hamar.

Eidsivatingloven kan ha blitt nedskrevet på 1100-tallet, men er i tilfelle senere gått tapt.

Navnet Eidsivating stammer fra gammelnorsk Heiðsævisþing som kan oversettes Heidsjøtinget. Heiðsær (Heidsjøen) er det vi i dag kaller Mjøsa, altså heidenes sjø. Heidene (heinene) var folkeslaget som bodde i og rundt det som i dag kalles Hedmarken (av Heiðmǫrk). Det gamle navnet heiðsævislǫg (eidsivaloven) som ble brukt om lovene tilknyttet tinget har samme opprinnelse.

• Helle, Knut: Gulatingen og Gulatingslova. Skald forlag 2001
• Jón Viðar Sigurðsson: Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999
• Krag, Claus: Vikingtid og rikssamling. Aschehougs Norgeshistorie. Aschehoug, Oslo 2005