Deportasjon (fra latin deportare, «bære eller føre bort») betyr vanligvis utvisning av et eller flere mennesker fra et land eller område.

I norsk sammenheng brukes ordet mest i forbindelse med at et regime forviser grupper av «brysomme individer» til fjerntliggende strøk med frihetsinnskrenkning.^[1]

I moderne angloamerikansk rett brukes ordet om uttransportering av utlendinger etter lov eller offentlige vedtak og er en rett som alle land etter internasjonal rett har, ut fra suverenitetsprinsippet.^[2] Det benyttes særlig overfor personer uten gyldig oppholdstillatelse.^[3]

Deportasjon kan skje innenfor et land, hvor enkeltmennesker eller grupper tvangsmessig flyttes til andre deler av landet. I moderne tid er deportasjonene i forbindelse med andre verdenskrig mest kjent. I det nazistiske Tyskland ble jøder forflyttet til gettoer og østeuropeere til ulike tvangsarbeidssteder.^[4][5] I Sovjetunionen ble flere folkegrupper (tartarer, volgatyskere, estere, latviere og litauer) tvangsflyttet. I USA ble japansk-amerikanere deportert da de ble ansett som en sikkerhetsrisiko.

Under krigen ble også jødene i Norge deportert til utryddelsesleire i Polen høsten 1942. Befolkningen i Finnmark og Nord-Troms ble tvangsflyttet sørover på slutten av krigen, i forbindelse med nedbrenningen og tvangsevakueringen av landsdelen fra oktober 1944 til mai 1945.

• Deportasjoner fra Norge
• Uttransportering, utvisning
• Eksil, «indre eksil»
• Etnisk rensning