Verkshøyde er et begrep innenfor opphavsretten som setter en nedre grense for hva det er mulig å oppnå etterligningsbeskyttelse for. I kravet ligger at objektet på gjenstandsplanet må være preget av litterær eller kunstnerisk selvstendighet. Derimot kreves det ikke litterær eller kunstnerisk kvalitet. Frembringelsen må være et resultat av en skapende innsats, og det som er skapt må fremstå som originalt. Høyesterett omtaler innholdet i verkshøydebegrepet i Rt. 2007 s. 1329, avsnitt 43: «For at en frembringelse skal ha karakter av "åndsverk" i åndsverkslovens forstand, må den være resultat av en individuelt preget skapende innsats, og ved denne innsatsen må det være frembrakt noe som fremstår som originalt».

Kravet er ikke strengt. Så lenge det foreligger mulighet for variasjon, vil derfor de fleste typer litterære eller kunstneriske uttrykk være åndsverk. Et annet spørsmål er om de er opphavsrettslig selvstendige. Dette er imidlertid en vurdering som løses annerledes, verkshøydevurderingen må derfor ikke blandes sammen med plagiatvurderingen.

Jusleksikon definerer begrepet som «den grad av individuell, skapende åndsinnsats som et verk, et arbeid eller en frembringelse må bære preg av for at den skal kunne karakteriseres som åndsverk og dermed nyte opphavsrettslig vern etter åndsverkloven. Det er et skjønnsmessig spørsmål hvor grensen for verkshøyde går, og kravene vil variere alt etter hva slags verk det dreier seg om.»

I den ovennevnte høyesterettsdom heter det «Som veiledende hjelpemidler til å fastlegge den nedre grense for opphavsrettsbegrepet har det i teori og rettspraksis i de andre nordiske land blant annet vært lagt vekt på om det er usannsynlig at en annen opphavsmann ville ha frembrakt et identisk verk, og i hvilken grad den som har frembrakt verket, har stått overfor valgmuligheter, se nærmere Rognstad, op.cit. side 26-27. Disse retningslinjene vil etter min mening kunne bidra med en viss veiledning, men de kan ikke tas for bokstavelig. Det avgjørende er om det ved en individuell skapende innsats er frembrakt noe som fremstår som originalt.»

Åndsverkloven gir ikke vern ved såkalte «dobbeltfrembringelser». Det er i teorien mulig at to personer uavhengig (og uvitende) av hverandre frembringer to identiske, eller svært like åndsverk. Begge disse verk vil da ha fullt vern som åndsverk, og den ene kan ikke ses som plagiat av den andre. I realiteten vil det her gjerne oppstå spørsmål om hvorvidt opphavsmannen hadde særlig mange valgmuligheter.

Kilder

• Jon Gisle, med flere (2002). «Verkshøyde». Jusleksikon (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-1338-6.