Vortigern var en britonsk høvding i Kent på 400-tallet i det som er dagens England. Tradisjonen forteller at han inviterte angelsakserne til Britannia som leiesoldater. De gjorde siden opprør og opprettet sine egne kongedømmer. Det eldste av disse, Kent, skal ha blitt opprettet ved at Vortigern ga området til brødrene Hengest og Horsa, som ble de første kongene i Kent.

Den første forfatter som nevner Vortigern er Gildas, som skrev en gang på 500-tallet. Han sier at en krigsherre sammen med sine rådgivere gjorde en tabbe da han inviterte anglere og saksere til Britannia for å virke som leiesoldater. Kelterne og de romano-britiske aristokratene trengte større styrker i kampen mot pikterne. Det var først en liten gruppe som kom, men de inviterte flere, og tilslutt måtte Vortigern gi etter.

Beda den ærverdige, som skrev i det 600-tallet, var den første som nevner Vortigerns navn. Det er ingen tvil om at han skriver om samme person som Gildas. Han oppgir årstallet 449 («da Markian ble keiser sammen med Valentinian») som datering for når Kent ble opprettet. Denne datering har inntil det 1900-tallet vært allment akseptert, men er siden trukket i tvil. Det er også Beda som først navngir Hengest og Horsa.

I Den angelsaksiske krønike oppgis det flere detaljer, blant annet datoer for slag mellom angelsaksere og briter. Vortigern nevnes som britenes leder bare i det første slaget, men han kan ha ledet dem også senere. Krøniken tyder på at angelsakserne ble slått tilbake, da det siste slaget i Vortigerns tid sto i 465 ved Wippedsfleot, som er stedet hvor sakserne først gikk i land.

Geoffrey av Monmouth, som er notorisk uhistorisk, utdypet historien en del. Det er mulig at han kjente en muntlig tradisjon, men det ser også ut til at han arbeidet en del med å harmonisere forskjellige tradisjoner, noe som har ført til feilaktige eller fiktive framstillinger. Han forteller at Vortigern var etterfølger til Konstans, sønnen til keiser Konstantin III, og at han brukte Konstans nærmest som en lydkonge inntil han fikk ham drept ved hjelp av piktere som gjorde opprør. Han forteller at Vortigern ble etterfulgt av sønnen Vortimer, som hersket en kort periode, og at Vortigern så kom tilbake til makten. Geoffrey nevner Vortigern som en av de mytiske konger over britene. Han knytter også den mytiske skikkelsen Merlin til Vortigern.