Viviseksjon er vitenskapelige, oftest kirurgiske inngrep på levende forsøksdyr. Slike inngrep foretas i medisinske dyreforsøk for å finne ut for eksempel hvordan dyr reagerer på forskjellige bakterier, medisiner eller gift. Viviseksjoner omfattet opprinnelig operasjoner og disseksjoner, men begrepet brukes nå også om andre medisinske inngrep som blir utført i vitenskapelig øyemed, for eksempel innsprøyting av medikamenter.

I Norge er forsøk på levende dyr regulert i Lov om dyrevelferd^[1], som påbyr bedøvelse og smertelindring ved smertefulle inngrep, og Forskrift om forsøk med dyr^[2] av 15. januar 1996. Et EU-direktiv^[3] om beskyttelse av dyr som brukes til vitenskapelige formål vil trolig gjennomføres i Norge i 2015 gjennom en ny forskrift og forvaltningsinstruks^[4].

Ordet viviseksjon er dannet av de latinske ordene vivus, som betyr «levende», og secare, «skjære» (sectio betyr «snitt»). Verbet vivisekere betyr å utføre viviseksjon.

Undersøkelse av døde dyr kalles «nekropsi», det vil si likåpning eller obduksjon av dyr.

De første dyreforsøkene stammer fra omkring 500 f.Kr., da en fjernet øyne og nyreer på dyr, og sette dem på plass igjen, for å finne ut hvordan synet og nyrene fungerte.

Gjennom historien har det også vært eksempler på viviseksjon av mennesker. Således anklages «anatomiens far», den greske legen Herofilos (335-280 f.Kr.), av kirkefaderen Tertullian for å ha vivisekert opptil 600 levende fanger. I nyere tid er det mest kjente eksempelet den tyske legen Josef Mengeles forsøk på levende konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig.

Antiviviseksjonisme er den delen av dyrevernbevegelsen som kjemper mot bruk av levende forsøksdyr i vitenskapelige eksperimenter. Personer som er motstandere av viviseksjon på grunnlag av moralsk, religiøs eller annen overbevisning, kalles antiviviseksjonister. I Norge arbeider organisasjonen Norecopa for blant annet å redusere omfanget av eksperimenter.^[5]

• Dyreforsøk
• Disseksjon