Vendeltiden er en epoke i svensk historie som av tradisjon har fått betegnelsen. Begrepet er avledet fra rike arkeologiske båtgravfunnene nære Vendels kyrka nord for Uppsala. Epoken betegner den mellomste perioden av yngre jernalder i Sveriges historie, og strekker seg mellom folkevandringstiden og vikingtiden, fra ca. 550 til 800.^[1] Gravfeltene og båtgraver fra Vendel og Valsgärde nord for Gamle Uppsala, og gravfeltet ved Ultuna like ved Fyrisån, en halv mil sør for Uppsala. Skipsgravene minner også en del om de som er funnet i Valsgärde ved Fyrisån, rett nord for Gamle Uppsala.^[1] Vendelperioden etterlot svært få edelt metallgjenstander eller runeinnskrifter. I stedet er den ekstremt rik på dyrekunst på gjenstander av kobberlegering.^[2] Den er også kjent for gullgubber, bittesmå pregede tynne plater av gull og med motiv som er presset inn i reliff, ofte mann og kvinne vendt mot hverandre. Noe av det som er avdekket i Sutton Hoo i England synes beslektet.^[3]

I arkeologiske og historiske oversikter i Sverige benyttes også betegnelsen yngre jernalder hvor både vendeltiden og påfølgende epoke vikingtiden er inkludert.^[1] Tilsvarende epoker i Norges historie er merovingertiden og i Danmarks historie omtales epoken som yngre germansk jernalder. Andre land har andre, tilsvarende betegnelser. Det var en epoke som preget av økende antall kristne kongeriker, med stormenn som bygde klostre, konger som stiftet lover og hvor landsbygda ennå dominerte over de små byene, og hvor slaveriet ennå var virksomt, og generelt en periode i vestlige Europa hvor de kulturelle og politiske elementene begynte å danne fast form.^[4]

Bakgrunn

Den germanske jernalder i tidlig middelalder er delt inn i eldre germansk jernalder og yngre germansk jernalder . Det er spesielt for Sverige at sengermansk jernalder som strekker seg mellom 550–800 kalles vendeltiden. I Norge og Finland er det mer vanlig å omtale perioden som merovingertid, mens danskene omtaler den som yngre germansk jernalder.

Sengermansk jernalder begynner med det vestromerske imperiets fall og framveksten av de gotiske kongedømmene i Europa, senere erstattet av frankerne, langobardene og avarene. Vestromerriket ble det knapphet på gull og skandinaver begynte å lage gjenstander av forgylt bronse, med dekorative figurer av sammenflettede dyr. Under tidlig germansk jernalder hadde dekorasjoner en tendens til å være representasjonsmessige; dyrefigurene ble tegnet i mer grunnleggende former. I senere germansk jernalder ble kunstneriske stiler mer abstrakte, symbolske og intrikate, også figurer med sammenflettede former og lemmer.

Omveltningen i Europa ser ut til å ha blitt noe mindre på grunn av det gradvise opphøret av de gotiske krigene. Keiser Justinians evige fred (gresk: ἀπέραντος εἰρήνη)^[5] i 532 med Khosrau I av Persia samt den bysantinske gjenerobringen av den italienske halvøya med kapitulasjonen av goterne sør for elven Po i 555, fullføringen av den bysantinske gjenerobringen i 562, kan være sett i sammenheng med det som er blitt beskrevet som vendeltiden. Merovingerne forente de galliske romerne og Belgae. Frankerne siden 509 etablerte merovingerdynastiet i Frankerriket som «frankernes konger».^[6]

Arkeologiske funn fra vendeltiden

• 
  En av torslundaplatene. Bronseplate med opphøyde bilder på tynne bronseplater, Björnhovda i Torslunda, Öland i en gravhaug.
• 
  Del av hjelm, funnet i Vendel. Figuren er muligens Odin og hans to ravner.
• 
  Del av hjelm, funnet i Vendel.
• 
  Gullgubber.

Referanser

Litteratur

• Harrison, Dick (2009): Sveriges historia: 600–1350. Stockholm: Norstedts. ISBN 9789113023779.
• Hyenstrand, Åke (2002): Lejonet, draken och korset. Sverige 500–1000. Enskede: TBP. ISBN 9789144619019.

Eksterne lenker

• (en) Vendel era – kategori av bilder, video eller lyd på Commons