Utgards-Loke (norrønt: Útgarða-Loki) var en av jotnene i norrøn mytologi og er omtalt i Gylvaginning, første del av Snorre Sturlasons Den yngre Edda. Han bodde i Utgard^[1] i Jotunheim og må ikke forveksles med den Loke som levde blant æsene.

Snorre beretter^[2] at guden Tor en gang la ut på reise mot Utgard sammen Loke og fikk følge av Tjalve og Roskva. Underveis møtte de kjempen Skryme som var Tor overlegen i størrelse og styrke og som latterliggjorde Tor.

Framme i Utgard ble Tor og følget hans utfordret til konkurranser mot kjempene i hallen til Utgards-Loke. Loke tapte i kappspising mot Loge, Tjalve tapte i kappløping mot Huge og Tor selv tapte i bryting og kappdrikking, og ble latterliggjort da han ikke engang klarte å løfte Utgards-Lokes katt fra golvet. Etter striden fulgte Utgards-Loke gjestene ut og avslørte at han hadde brukt trolldom for å vinne over dem. Loge, som spiste raskere enn Loke, var ilden. Huge, som løp fra Tjalve, var tanken. Elle, som Tor tapte mot i bryting, var alderdommen, og enden av det drikkehornet Tor skulle tømme lå nede i havet. Katten var Midgardsormen som ligger rundt hele jorda. Utgards-Loke fortalte at det hadde satt støkk i alle da Tor løftet den ene foten til ormen opp i lufta, og han hadde rettet seg så høyt at han nesten nådde himmelen. Før Tor rakk å straffe Utgards-Loke for trolldommen sin, forsvant han.

Jotnen Skryme som Tor først møtte, var også Utgards-Loke i forkledning.^[3]

Den danske krønikeforfatter Saxo Grammaticus har i sin bok Gesta Danorum beskrevet kong Gorms og hans mann Thorkel Adelfars sjøferd til jotnenes land hvor de også kommer til Utgards-Loke.^[4] Beretningen her er mer uklar og bærer mer preg av å ligne en eventyrsaga skrevet i brytningstiden mellom hedendom og kristendom.