Et operativsystem er Unix-liknende hvis det oppfører seg og fungerer omtrent som Unix, uten nødvendigvis å oppfylle standardene i Single UNIX Specification eller ha AT&T Unix som genetisk opphav. «Unix-liknende» brukes som regel som fellesbetegnelse for både ekte Unix-varianter, de som nedstammer fra Unix, og de som er etterlikninger av Unix, uten å ta utgangspunkt i UNIX' kodebase. Slike systemer kalles ofte 'kloner'. Betegnelsen UNIX (med bare store bokstaver) brukes kun om vaskekte Unix-varianter. Bortsett fra Windows er de vanligste operativsystemene varianter av Unix.

Dennis Ritchie, én av de opprinnelige utviklerne av UNIX, har uttalt at «Unix-liknende systemer er Unix» - med implisitt henvisning til at Unix heller er en filosofi enn et operativsystem.^[1] Andre – inklusive Eric S. Raymond, grunnlegger av Free Software Foundation og kjent Open Source-evangelist – foreslår å bruke 3 kategorier: «Ekte» – historisk og/eller genetisk kobling til AT&T Unix, «kompatibel» – dekker kravene i Single Unix Specification, og «kloner» – ingen genetisk kobling, men oppfører seg som mer eller mindre komplette UNIX-systemer. Disse gruppene er ikke distinkte. Spesielt er grensen mellom «kompatible» og «ekte» utydelig. De fleste «kompatible» systemer har opprinnelse som kan føres tilbake til én eller annen utgave av AT&T Unix eller BSD.

Ekte (eksempler):

• Solaris
• HP-UX
• Darwin
• AIX
• BSD

Kompatible (eksempler)

• Mac OS X – Stammer fra Darwin
• BSD-baserte systemer med utgangspunkt i 4.4BSD 'unencumbered'

Kloner:

• GNU/Linux
• Minix
• Idris
• Cromix
• Coherent

I tillegg til hoved-kategoriene, nevnes ofte «kompatibilitetsverktøy» – mellomvare som simulerer UNIX i varierende grad på andre operativsystemer:

• The Hamilton Cshell (Windows)
• IBM Unix System Services for z/OS
• MKS Toolkit, UWIN (Windows)
• CYGWIN (Windows)
• EUNICE (for VMS, historisk)
• Windows Subsystem for Linux

• Sett fra brukerståsted er det viktigste kjennetegn for Unix-liknende systemer at de samme verktøyene er tilgjengelige - i praksis de fleste kommandolinje-programmene som er nevnt i Single Unix Specification: ls, vi, sed, awk, grep, find, etc.
• Enhver node i filsystemet er en fil, deriblant mapper, symbolske lenker, fysiske lagringsenheter, og sockets for kommunikasjon mellom prosesser.
• Filer har rettigheter, eierskap og gruppetilhørighet, samt et unikt tall, inodenummeret.
• Mappehierarki: Skråstrek «/» er øverste mappe, rotmappa. Det finnes altså ingen stasjoner eller stasjonsbokstaver som på Windows/DOS. Filsystemet som er montert i rotmappa kalles rotfilsystemet, andre filsystemer kan monteres hvor som helst i mappehierarkiet. Dette kan brukes til å skille vilkårlige deler av mappehierarkiet til separate lagringsmedier. Som en konvensjon har de viktigste mappene navn på 3 bokstaver, og filnavn inneholder helst ikke store bokstaver eller mellomrom.

En tidlig Unix-filosofi var at det er bedre å lage mange små men gode programmer framfor ett stort. Unixplattformen har derfor et rikt utvalg av ugrafiske småprogrammer, verktøy, som de kalles. Skripting og kjeding av programmer er dermed gunstig og ganske utbredt.^[1]

For et Unix-liknende system er grafisk brukergrensesnitt valgfritt, ikke en nødvendighet. Kommandolinjen er startpunktet og tilgang til kommandolinjen er obligatorisk. De aller fleste programmer er tilgjengelige via kommandolinjen, kan kjedes og plasseres i skripts (kommandofiler) – i praksis nye kommandoer for spesifikke oppgaver.