Hybridkrigføring, eller sjette generasjons krigføring, er en type krigføring som karakteriseres av en kombinasjon av tradisjonelle militære, irregulære og sivile metoder, og som utnyttes mot ett felles mål i alle ulike kjeder av en konflikt. Åpne og skjulte innslag kombineres vanligvis i hybridkrigføring, og kan blant annet inkludere følgende:^[1][2]

• Regulære militære avdelinger, slik som arméavdelinger, flyvåpen og marine
• Spesialstyrker
• Irregulære avdelinger, for eksempel en væpnet milits
• Stiftelse eller understøttelse av uro i andre land, for eksempel via separatistbevegelser eller politisk opposisjon
• Psykologisk krigføring og informasjonsoperasjoner
• Økonomisk krigføring, som handelsblokader og embargo
• Elektronisk krigføring
• Dataangrep
• Diplomati

Begrepet hybridkrigføring fikk større spredning utenfor militærstrategiske kretser etter konflikten i det østlige Ukraina brøt ut i 2014.^[2] Mange NATO-land, spesielt de med russiskspråklig befolkning, uttrykte i forbindelse med dette uro for selv å bli utsatt for hybridkrigføring fra Russland. Disse landene mente at NATO må bli bedre på å forsvare seg mot hybridkrigføring.^[3]

Det er blitt hevdet at hybridkrigføring i bunn og grunn ikke er et nytt fenomen innen krigføring, men at begrepet hybridkrigføring, eller «hybride trusler», er anvendbart for å poengtere en økt kompleksitet i trusselbildet i forbindelse med konflikter.^[1] Andre forskere har derimot hevdet at begrepet bygger på manglende kunnskap og leder til unødvendig forvirring.^[4]