Tvangsarbeid ble oftest benyttet som en straff/frihetsstraff men også i hensikt å omdanne folk til nyttige medlemmer av samfunnet. Under kriger ble tvangsarbeid utført av krigsfanger og også av folk fra okkuperte områder. I nyere tid er tvangsarbeid benyttet i forbindelse med menneskehandel.

Tvunget verneplikt arbeid, innsattes arbeid i fengsler, samfunnsstraff og arbeid i nødssituasjoner er normal borgerplikt og regnes ikke inn under forbudet mot tvangsarbeid.^[1]

Innen tvangsarbeid kan man også regne slaveri og straffarbeid.

Slaveri er når et menneske innehar juridisk eiendomsrett til et annet menneske. Dette gjelder også retten til å styre over en annens arbeidskraft og til å selge den andre personen videre.

Straffarbeid er en form for frihetsstraff som er et alternativ til fengsel. Det innebærer tradisjonelt at fangene må utføre tungt tvangsarbeid, for eksempel jobbe i gruver, steinbrudd eller annen form for hardt tvangsarbeid, i tillegg til selve frihetsstraffen. Straffen ble bestemt av domstolene.

I Norge var det flere av fengslene som var såkalte arbeidskolonier, i nyere tid var disse vesentlige beregnet for personer som er dømt for kjøring i påvirket tilstand.

Tvangsarbeid er også arbeid som ikke er pålagt av domstolen, men som i krig er pålagt av okkupasjonsmakten. Det var en omfattende bruk av tvangsarbeid i Norge under andre verdenskrig.

Allerede på slutten av 1500-tallet anla man tukthus og forbedringsanstalter i Europa. Også i Norge ble arbeidsføre tiggere, løsgjengere, prostituerte og personer med risikopreget alkoholbruk sendt til tukthus.

Også omreisende menneskegrupper som skandinaviske romanifolk, sigøynere og romanifolk ble sendt til arbeidskolonier for å omdanne dem til nyttige medlemmer av samfunnet.^[2]

• Frihetsberøvelse
• Fengsel
• Tukthus
• Okkupasjonsmaktens fangeleirer og fengsler i Norge
• Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig
• Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig
• Tvangsarbeid under tysk styre under andre verdenskrig