Turtagrø ligger ved Sognefjellsvegen (Fv55) vest i Jotunheimen, i Luster kommune (Vestland fylke). Stedet ligger snaut 900 moh. og er et kjent utgangspunkt for fjellturer i Hurrungane.

Turtagrø var fra gammelt av et stoppested på veien over fjellet mellom Lom og Skjolden i Luster. I 1870-1880-åra var Ole Berge fjellbonde og reinjeger på Turtagrø. Her ga han veifarende som dro over Sognefjellet mat og husly på stølen. Engelskmenn og pionerer innen nordisk fjellsport søkte hit, og overnattet på stølen til Ola og konen Anna.

William Cecil Slingsby, førstebestiger av Store Skagastølstind i 1876, besøkte Turtagrø på flere av sine ekspedisjoner, og hotellet var utgangspunkt for mange av hans klatreturer i Hurrungane. Dette gjorde at interessen for stedet og tindebestigning økte utover i 1880-årene, og skapte en økende interesse for Hurrungene som fjellområde. Fra århundreskiftet ble Turtagrø samlingssted for en ny generasjon av unge fjellklatrere, som stiftet Norsk Tindeklub.

Da George Paus og Eilert Sundt, henholdsvis 16 og 18 år gamle, innfant seg på Turtagrø i 1899, markerte det opptakten til en ny æra for norsk tindesport. [...] De nærmeste årene troppet adskillige unge fjellsportsentusiaster opp på Turtagrø – generasjonen som skulle danne grunnstammen i de kommende tiårenes klatremiljø, og som stiftet Norsk Tindeklub

Jan Aaasgaard, Jotunheimen: gjennom historien^[1]

Turtagrø Hotel ble bygget i 1888 og ble fra begynnelsen det viktigste møtestedet og tilholdsstedet for fjellklatrere og fjellvandrere i Norge. Mange av pionerene innen norsk klatresport har bodd her, blant andre Emanuel Mohn, Thomas Heftye, Carl Hall, Cecil Watson Patchell og William Slingsby. Henrik Ibsen var òg innom hotellet og Edvard Grieg spilte der flere ganger. Hotellet fikk etterhvert en stor samling bøker, tidsskrifter, brev og fotografier fra norsk og internasjonal tindesport.

Natt til 24. januar 2001 brant hotellets hovedbygning og personalbolig ned til grunnen og med det gikk uerstattelige kulturminner tapt for alltid. Ole Berge Drægni, fjerde generasjons eier av hotellet, bestemte seg raskt for at hotellet skulle gjenoppbygges og 1. mai 2002 gjenåpnet det nye Turtagrø Hotel tegnet av Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter.

Etter at Ole Berge Drægni omkom i flomkatastrofen i Thailand i desember 2004, tok Laila Hjellvoll over som daglig leder av hotellet. Hun hadde i flere sesonger arbeidet side om side med Ole Berge Drægni. I dag^[når?] er det Ingunn Weka som er daglig leder ved hotellet. Ole Berge Drægnis datter eier nå 80% av aksjene i driftsselskapet.

Sommeren 2000 ble fjellbiblioteket etablert. I tillegg til hotellets mangeårige bok- og tidsskriftssamling mottok biblioteket i gave betydelige boksamlinger om fjellet, fjellsport, fjelliv og filosofi. Blant annet bestod en stor del av samlingen av personlige bidrag fra David Durkan og Arne Næss. Dette var en av Norges fineste samlinger av fjellitteratur.

Etter brannen i 2001 ble Turtagrøs Venner stiftet, med hovedformål å bygge opp igjen det som gikk tapt i brannen – og utvide bredden og dybden i boksamlingen. Biblioteket ble gjenåpnet sommeren 2002.

På hotellets nettside kan man per 2020 søke på forfatternavn og boktitler i en database som omfatter hele bok- og tidsskriftsamlingen.^[2] Den omfatter nå^[når?] ca. 1400 bøker og 600 tidsskrifter, og det gis stadig nye bidrag.

Hurrungane er et av Norges mest alpine områder, og 24 av toppene er over 2 000 moh. Tindene har kvasse topper og smale egger, ofte adskilt av breformasjoner. Mange av fjellene krever kunnskap om brevandring og fjellklatring for å nå toppen, og dette er noe av det som lokker mange fjellentusiaster til Turtagrø. Gjennom sesongen er det knyttet fjellførere til hotellet. Disse kan gi råd og har oppdatert informasjon om vær, føre og forhold, i tillegg til å tilby føring i området.

• Storen
• Sognefjellet

• Helgesen, Julia og Morten (2005). Norges fjelltopper over 2000 meter. s. 515-519.  [Kapittelet "Til topps med tau og sikringsutstyr"]

• Turtagrø Hotel – 884 moh
• Norgesguidene – fjellføringsbedriften hotellet samarbeider med Arkivert 13. august 2007 hos Wayback Machine.