Betalt dansepartner
En betalt dansepartner eller taxi dancer (fra engelsk) har ofte virksomheten som hovedprofesjon[1]. Uttrykket ble først brukt, på amerikansk engelsk, i 1927. På 1920-tallet og 1930-tallet, fantes unge kvinner og menn som lot seg engasjere som dansepartnere, mot betaling. De ble betalt for hvor mange danser, altså hvor lenge, de danset med sin klient – altså som det koster mer å kjøre taxi alt etter som hvor lang reisen er. Dette var selskapsdansens storhetstid, og danselokaler der det var vanlig å kunne engasjere taxidansere ble gjerne kalt taxi dance halls. Etter den annen verdenskrig tapte taxi dancing terreng, og den siste taxi dance hall i USA forsvant på 1960-tallet.[1] Hostess-klubber hvor (danse-)ansatte mottar timebetaling for tiden med den enkelte kunde, finnes i Los Angeles.
«Taxidanser» er en oversettelse til norsk av begrepet som ble benyttet av Aftenpostens nettsted i 2006.[2]
Annet
Før R.Valentino fikk spille i filmer, jobbet han som dansepartner mot betaling.[3]
Innen popkultur
- Shirley MacLaine spiller en taxi dancer i filmen Sweet Charity fra 1969. (Filmen er blitt vist på (daværende) Norges eneste fjernsynskanal.)
Referanser
- ^ a b Burgess, Ernest. Introduction". The Taxi-Dance Hall: A Sociological Study in Commercialized Recreation and City Life. New Jersey: Paterson Smith Publishing. ISBN 0875850766.
- ^ http://www.aftenposten.no/reise/article1408453.ece
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. oktober 2008. Besøkt 7. april 2008.
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
