Tannemalje er et emaljeaktig stoff, det hardeste og mest mineraliserte stoffet kroppen framstiller og er en viktig bestanddel i tenner hos virveldyr og i skjellene hos bruskfisker og noen beinfisker. ^{[1] [2]}

Emaljen er en av fire hovedgrupper av vev som utgjør tenner og er normalt den overflaten på den delen av tennene som stikker opp av gummen. Emalje i seg selv er hardt, men relativt sprøtt, og støttes opp innenfra av tannbein. 96% av emaljen består av mineraler, mens vann og organisk material utgør resten. ^[3]

Tannemalje er i seg selv svakt gjennomskinnelig og varierer normalt fra svakt gulaktig til gråhvit i fargen. Når emalje forekommer i svært tykke lag, som på forsiden av tennene til gnagere, virker emaljen rødbrun. Tynne lag med emalje uten strukturer under, slik som man kan se lags kanten av tennene, virker blålig. Tannemalje varierer i tykkelse fra art til art og tann til tann. Hos de fleste pattedyr er emaljen tykkest over spissene på tannkronen, og tynnest langs den nedre kanten. ^[4]

Hoveddelen av mineralene i tannemalje er Hydroksylapatitt, som er krystallinsk kalsiumfosfat, Ca₁₀(PO₄)6(OH)₂. Den store andelen mineraler i tannemaljen er årsaken til at den er så hard og slitesterk, men gjør også at den er sprø og kan knuse lett. ^[5] I motsetning til dentin og beinvev, inneholder ikke emaljen noe kollagen. I stedet finnes det to typer proteiner som bare finnes i tannemalje: amelogenin og enamelin. Funksjonen til disse proteinene er ikke fullt ut kjent, men trolig hjelper de til ved dannelsen av emaljelaget ved å fungere som et rammeverk for kalsiumfosfatkrystallene. ^[6]

Den grunnelegende enheten i krystallstrukturen er en krystallstav eller prisme, 4-8 μm i tverrmål som består av tettpakkede krystaller av hydroksylapatitt. Disse prismene står vertikalt mot tannbeinet under. Tversnittet av en slik prisme kan minne om et nøkkelhull, med toppen (hodet på nøkkelhullet) orientert opp mot tannspissen.

Siden tannemalje ikke har rom for celler eller blodårer, kan den ikke vokse. All tannemalje dannes derfor ved utskillelse av hydroksylapatitt fra ameloblaster i egne kapsler i vevet. Disse kapslene er alltid dannet fra lommer av ektoderm som flytter seg til der tenner skal dannes under fosterutviklingen.

I kapslene dannes først selve tannbeinet, deretter vil de omkringliggende cellene legge på krystaller av emalje i mønsteret beskrevet over. Når tannen (eller skjellet hos de fisker som har emaljedekkede skjell) bryter gjennom og opp i dagen, kan det ikke legges på ny emalje. Hos fisk, amfibier og krypdyr vil de emaljedekkede tennene skiftes ut etter hvert som de slites. Hos pattedyr kommer det bare to sett med tenner, og de endelige tennene vil ikke erstattes etter at emaljen er slitt ned. Noen pattedyrtenner med stor tannslitasje (som fortennene hos gnagere og hjørnetennene hos svin, har åpen rot. Kapselen med ameloblaster dannes ikke på nytt etter at tannen er brutt fram, men forsetter å produsere tannbein og tannemalje slik at tanna hele tiden vokser fram og slites i fasong av bruk.