Sverkerætten var en av to ætter eller slekter som slåss om kongsmakten i Sverige mellom ca. 1130 og 1250. Navnet kommer fra den første kongen i ætten, Sverker den eldre. Sverkerætten døde ut på mannssiden i år 1222 med Johan Sverkersson. Den andre ætten var Erikætten.

Sverkerætten var tradisjonelt sett orientert mot Danmark mens Erikætten på samme vis orienterte seg mot Norge for allianser og støtte.

Under den første Sverker, kalt «den eldre» for å skille ham fra den senere Sverker den yngre, skal dyrkningen av åsatroen, eller sett fra et kristen synsvinkel, hedenske guder, ha opphørt og døde ut i Sverige.

Det ble anlagt flere klostre på denne tiden, som Alvastra kloster i Østergøtland, Nydala kloster i Småland, Varnhems kloster og Gudhem kloster i Vestergøtland hvor munker og nonner ugifte skulle tilbringe sine liv med å tjene den kristne guden. Man begynte også å innføre bispestift.

Et pavelig sendebud, kardinal Nicolaus av St. Alban, kom til Sverige for å innvie en erkebiskop. Men sveaerne og gøtene kunne ikke komme overens i noen av de viktige møtene for å kunne utse en erkebiskop og på hjemreisen etterlot det pavelige sendebudet Pallium (erkebispekåpen) hos biskopen i Lund.