Svalen
Svalen. Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn er et dikt som Henrik Wergeland skrev sommeren 1841. Det veksler mellom poesi i Wergelandstroké og avsnitt i poetisk prosa. Selv kaller dikteren Svalen for et eventyr. Diktet er da også eventyrlig på liknende måte som Jan van Huysums Blomsterstykke er det.
Bakgrunn og innhold
[rediger | rediger kilde]Bakgrunnen for diktet er at Henrik Wergelands søster Augusta hadde mistet sin lille datter Alette, som var oppkalt etter sin mormor, Henriks og Augustas mor. Undertittelen er Min Søster Augusta paa Jelsø fortalt.
Diktet er et av Wergelands aller vakreste, og skildrer hvordan dikteren står opp grytidlig om morgenen for å prise Gud og skaperverket, men må innse at en svale likevel var ute før ham. Han ser at svalen bærer to tindrende dråper på spissen av vingene sine, og han undres på hva dråpene skal tjene til:
- Yderst udpaa Svalens spændte
- spidse Vinger
- tindred med en Glands, der blændte,
- tvende Draaber ætherrene,
- uden dog, hvor kjækt den svinger,
- ned at rinde derifra.
- Regnens Dryp paa Træets Grene,
- Barnets Graad, Krystallen klar
- sorte Kul imod dem var,
- saa jeg tænkte: har den da
- i en Lysets Kilde taget
- sig et Bad alt før det daged?
- Yderst udpaa Svalens spændte
Rosenbusken på sommerengen forklarer ham at de er ment som lindring for dyp sorg: «Nu svæver den fyrige Utrættelige rastløs ud over Verden, udover Menneskene, forat dryppe sine Balsamdraaber i det dybeste Saar.»
Dikteren følger med visjonært blikk svalens flukt ut over verden mens den leter etter den største sorg som tenkes kan for å lindre denne. Svalen oppfanger ulike former for menneskelig nød, men velger til slutt å skjenke «Trøstens Balsam», til en sørgende mor som har mistet barnet sitt.
Rosenbusken forteller at svalen har søkt ly i buskens indre, og bærer duggdråper fra dens blad på sine vinger. Og idet busken løfter grenene sine, avdekkes en bitteliten grav, der en mor i ensomhet har begravet sitt barn. Busken meddeler at den selv er grodd opp av et frø som er hentet av en svale i Betania, der jomfru Maria en gang sørget over den døde Jesus.
Og dikteren får mer å vite: ««Hvad du har seet» – svarede Rosenbusken med sin skjønneste Knop – «er kun et Billede paa det Himmelske. Svalen bader sig i min straalende Dugg, og fører min duftende Balsam udover Engen, men Trøstens Balsam kommer fra den himmelske Kjærlighed, der omspænder Verden ligesom mit Rosenhegn begrændser denne Mark.»»
Dikteren forstår omsider, og hilser sin søster Augusta med at svalen nok var et himmelsk sendebud og ingen annen enn søsterens egen datter, Alette, som ville bringe himmelsk trøst til sin mor.
Diktet har i mange år tilhørt det faste repertoaret ved Wergelandsstevnet på Tangen i Stange, gjerne fremført av småpiker.
Spesielt populært blant de aller yngste er åpningsstrofen:
- Salig, salig er den Skabning,
- baade Menneske og Dyr,
- som, det første Dagen gry’er,
- endnu medens Nattens hvide
- bløde Taager sig fornøje
- med langs Bækkene at glide,
- førend langsad Østens Høje
- Solens Leir af Purpursky’er
- sine Telterækker spænder,
- Gud den første Hilsen sender,
- første Hilsen, første Lyd
- af det Skabtes Tak og Fryd!
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
