Surfemusikk eller bare surf er en undersjanger av rockemusikk som er knyttet til surfekulturen som er særlig aktiv i Sør-California.^[1] Surfemusikk var særlig populær i tidsrommet 1962 til 1964 i to betydelige former.^[2] Den første var en instrumental surfemusikk som utmerket seg med elektriske gitarer med etterklang, spilt slik at de framkalte lyden av brusende bølger, i stor grad fremmet av Dick Dale og The Del-Tones. Den andre var vokalsurf, som tok det opprinnelige lydbildet til surfen og la til vokalharmonier med grunnleggende Chuck Berry-rytmer, fremmet særlig av The Beach Boys.^[3][4]

Dick Dale utviklet surfens lydbilde fra instrumental rock ved å legge til innflytelse fra Midtøsten og Mexico, etterklang, og rask plukketeknikk på gitaren. Hans regionale hit «Let's Go Trippin'» (1961) lanserte en begeistring for surfemusikk og inspirerte mange andre til den samme tilnærmingen. Sjangeren nådde nasjonal utbredelse i USA da den ble representert av vokalgrupper som The Beach Boys, Jan and Dean, og Bruce & Terry.^[5] Deres sangstil trakk inspirasjon fra afroamerikanske sjangere som doo-wop med dens scatsynging og tette koring. Dale er sitert på å si at «De var surfe-sound [med] surfe-tekster. Med andre ord, musikken var ikke surfemusikk. Sangtekstene gjorde dem til surfesanger. Det er forskjellen ... den virkelige surfemusikken er instrumental.»^[6]

På høyden av surfemusikkens popularitet var den rivaler til jentegrupper og Motown for å være den fremste amerikanske populærmusikken.^[7][8] Surfemusikk er tidvis omtalt som California-sound.^[9]

I løpet av surfemusikkens senere tid var det mange nye grupper som begynte å skrive sanger om biler og jenter. Begge deler er riktignok vanlig i populærmusikken. Begge deler forekom tidlig i surfemusikken, hvor The Beach Boys lanserte sin første bilpoesi med «409» i 1962. De spesielle biltypene og kjørestilen gav dette senere navnet hot rod rock.^[10] «Hot rod» henviste til en tøff bil, som i betydningen «hunk of metal».^[11] Et høydepunkt innen sjangeren, både med tøffe biler og tøff kjørestil, var Jan & Deans LP Drag City fra 1963.^[12]

I was cruisin' in my Stingray late one night
When an XKE pulled up on the right
And rolled down the window of his shiny new Jag
And challenged me then and there to a drag

Fra «Dead Man's Curve» av Jan & Dean. For gruppens vokalist, Jan Berry, gikk det troll i ord: I 1966 krasjet han med sin Stingray og ble hardt skadet, men overlevde.

I Norge har surferockerne The Beat Tornados gjort seg bemerket, og gitt ut flere musikkalbum. De er signert til Wicked Cool Records, som eies av Little Steven (Steven Van Zandt)