Submediant beskrives i norsk musikkteori som en ren treklang som ligger en liten ters under hovedfunksjonen.^{[trenger referanse]} Submedianten har alltid to fellestoner med hovedfunksjonen. En eldre definisjon som ikke lenger er i bruk, beskriver sjette trinnet i en skala (det vil si en enkelttone) som submediant. Definisjonen i norsk musikkteori kolliderer på sett og vis med bruk av begrepene mediant og submediant i tysk musikkteori. Her omtales det som mediant eller submediant når en hovedfunksjon bare har én fellestone med sine resp. medianter.^{[trenger referanse]}

Med F-Dur som utgangspunkt dannes det tre hovedfunksjoner, tonika F-Dur, subdominant B-Dur, og dominant C-Dur. De tilsvarende submedianter er da d-moll (tonikasubmediant, fellestoner f og a), g-moll (subdominantens submediant^[1], fellestoner b og d) og a-moll (dominantens submediant, fellestoner c og e).

Med h-moll som utgangspunkt dannes det tre hovedfunksjoner, tonika h-moll, subdominant e-moll, og dominant Fiss-Dur. Tonikasubmediant er da G-Dur (fellestoner h og d). En submediant til subdominanten finnes ikke i moll siden treklangen som ligger en ters under subdominanten i moll, er en forminsket treklang. Når det gjelder dominantens submediant, må en ta hensyn til at dominanten i molltonearter i utgangspunkt er en molltreklang. (I praksis forekommer den imidlertid nesten alltid i Dur.) Dominantens submediant dannes fra den opprinnelige molltreklangen. I h-moll er det derfor D-Dur (fellestoner fiss og a) som er dominantens submediant.

Bruker en tysk musikkteori som grunnlag, er det f.eks. Ass-dur og A-dur samt Ess-dur og E-Dur som er submedianter eller medianter til C-dur (fellestone hhv. c, e eller g).

• Oelmann, Klaus Henning (1996): Metodiske aspekter ved undervisning av utenlandske studenter i hørelære, Høgskolen i Tromsø, Avd. for kunstfag
• Tveit, Sigvald (2008): Harmonilære fra en ny innfallsvinkel. Universitetsforlaget, Oslo.

• Diatonisk funksjon