Stormester i sjakk er en tittel som sjakkspillere kan tildeles av Verdenssjakkforbundet (FIDE), etter klart definerte kriterier. Blant de titlene som deles ut av FIDE, er det den som har høyest rang.

Da tittelen ble formalisert av FIDE i 1950, var det først med benevnelsen Internasjonal stormester. (Samme år ble også den lavere rangerte tittelen «Internasjonal mester» lansert.) I nyere tid har tittelen så blitt forenklet til det historisk hevdvunne «Stormester»^[1].

Tidligere, altså fram til 1950, hadde betegnelsen «Stormester» på et uformelt grunnlag blitt benyttet om anerkjent sterke spillere, typisk vinnere av internasjonale turneringer og matcher.

I eldre sjakklitteratur har det flere steder blitt henvist til at tittelen «Stormester» angivelig ble utdelt første gang i 1914 av tsar Nikolaj II av Russland til de fem spillerne som nådde finalen i den berømte turneringen som fant sted i St. Petersburg det året, og som var økonomisk støttet av tsaren. De fem spillerne var Emanuel Lasker, José Raúl Capablanca, Aleksandr Alekhin, Siegbert Tarrasch og Frank Marshall. Men sjakkhistorikeren Edward Winter har påpekt at det ikke kan framlegges overbevisende dokumentasjon for dette, og at opplysningen første gang dukket opp i en artikkel av Robert Lewis Taylor i bladet The New Yorker i juni 1940^[2].

I 1950 overtok og formaliserte den internasjonale sjakkorganisasjon FIDE utdelingen av tittelen. Tittelen tildeles sjakkspillere som har:

• Oppnådd tre stormesternormer i sjakkturneringer, dvs. scoret et på forhånd fastsatt antall poeng avhengig av motstandernes styrke.
• På et tidspunkt hatt en Elo-rating på mer enn 2500.

Sjakkstormestere omtales med et 'GM' (eng. Grand Master) foran navnet f.eks. GM Bobby Fischer. (Tilsvarende benyttes 'IM' foran navnet til en Internasjonal mester i sjakk.)

• Liste over stormestere i sjakk
• Norske sjakkstormestere
• Kategori:Sjakkspillere

• Fédération Internationale des Échecs (FIDE)