Stiftamt eller Hovedamt var betegnelsen på den verdslige (sivile) amtet innenfor et stift i Norge der biskopen hadde sitt hovedsete. Stiftamtene hadde de andre (under)amtene i området lagt under seg. De administrative betegnelsene amt og stiftamt ble innført 19. februar 1662 da de gamle lenene opphørte, både i Norge og i Danmark.^[1] De fire hovedlen i Norge ble gjort om til fire stift- eller hovedamt i Akershus, Stavanger, Bergen og Trondhjem. Betegnelsen gikk i 1919 ut av bruk, da betegnelsen amt ble endret til fylke, og alle fylkene ble likestilte.

Stiftamtmannen var den øverste embedsmann i et stiftamt.

• Akershus stiftamt (1664 – 1918), også omtalt som Aggershuus Stift og Christiania Stift, stiftamt for hele Østlandet med unntak av Øvre Telemark.
• Bergen stiftamt (1664 – 1918), også omtalt som Bergenhuus Stift, stiftamt for dagens Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre. Inntil 1685 også hovedamt for Nordlandenes amt (Nordland og Troms).
• Christiansand stiftamt (1682 – 1918), stiftsamt for dagens Øvre Telemark, Rogaland og Agder-fylkene.
• Stavanger stiftamt (1664 – 1682), ble erstattet av Christiansand stiftamt i 1682 da biskopen ble beordret til å flytte fra Stavanger til den nyanlagte byen Christiansand.
• Tromsø stiftamt (1844 – 1918), utskilt fra Trondhjems stiftamt 1844 og var ansvarlig for dagens Troms og Finnmark fylker.
• Trondhjems stiftamt (1662 – 1918), stiftsamt for dagens Nordmøre, Trøndelag og Nord-Norge (fra 1685).