Stamvei eller stamveg var i Norge frem til 31. desember 2009 en hovedvei mellom distrikter eller innenfor et distrikt. Begrepet ble 2010 erstattet av riksvei.

Stamveinettet utviklet seg gradvis fra 1984. Senere ble nettet utvidet flere ganger, blant annet ved at alle europaveiene ble opptatt som stamveier.

Etter at forvaltningsreformen^[1] trådte i kraft 2010 ble øvrige riksveier overført til regionene (fylkene) og ble fylkesveier. De eneste riksveiene man da hadde, var stamveiene. Dermed ble det ingen forskjell på riksvei og stamvei og følgelig ikke lenger behov for begrepet stamvei.

Stamveiene var skiltet med skilt med grønn bakgrunn. Alle europaveier var stamveier, i tillegg var en del riksveier helt eller delvis klassifisert som stamvei av samferdselsdepartementet etter godkjenning i Stortinget. Stamveier hadde generelt høyere veistandard enn andre riksveier, selv om de kan ha mindre trafikk. Den minste veibredden på en stamvei utenfor tettbebygd strøk var ifølge veinormalen 8,5 meter. Det gjaldt for nybygde veier. Eksisterende stamveier kunne være ned til 5 meter brede. Stamveiene ble finansiert av egne budsjettmidler, og veiforkjempere ønsket derfor gjerne at «deres» vei skulle bli klassifisert som stamvei for å utløse bevilgninger til utbedring og standardheving.^{[trenger referanse]}

For å bli opptatt som stamvei i Norge måtte vegen tilhøre minst én av følgende kategorier:

1. Europavei
2. Hovedtransportrute til og fra utlandet som fortrinnsvis er knyttet opp mot et stamveinett i nabolandet
3. Gjennomgående rute av stor betydning for transporter mellom landsdeler

I Sverige er stamvei på samme måte som i Norge betegnelse for de viktigste veiene i landet. De finansieres også her av egne budsjettmidler. Alle europaveier og enkelte riksveier er stamveier. I motsetning til i Norge har stamveier i Sverige ikke egne skilter. Det dreier seg om følgende veier:

• E4, Helsingborg–Stockholm–Gävle–Sundsvall–Haparanda
• E6, Trelleborg–Göteborg–Svinesund
• E10, Töre–Riksgrensen
• E12, fra Holmsund til riksgrensen Sverige–Norge
• E14, Sundsvall–Storlien
• E16, fra riksgrensen Norge–Sverige til Gävle^[2]
• E18, fra riksgränsen Norge–Sverige via Örebro og Stockholm til Kapellskär
• E20, Malmö–Göteborg–Örebro–Stockholm
• E22, Malmö–Karlskrona–Norrköping
• E45, Göteborg–Trollhättan–Grums–Mora–Östersund–Storuman–Karesuando
• E65, Malmö–Ystad
• Riksväg 25, Halmstad–Växjö–Kalmar
• Riksväg 26, Halmstad–Jönköping–Kristinehamn–Mora)^[3]
• Riksväg 40, Göteborg–Jönköping–Västervik
• Riksväg 50, bare delstrekningen Ödeshög–Falun^[2]
• Riksväg 56, Norrköping–Katrineholm–Kungsör–Västerås–Sala–Gävle
• Riksväg 70, bare delstrekningen Enköping–Mora

Andre statlige veier finansieres av statlige penger som fordeles per län og besluttes lokalt, omtrent som i Norge. Navnene riksväg og länsväg er nå kun navn og har ikke med budsjetter å gjøre.

I Finland er Stamväg (svensk) eller Kantatie (finsk) navnet på veier med nummer 40-99 og skiltes med skilt med gul bakgrunn.

Veiene med nummer 1-29 er Riksväg/Valtatie og har rød bakgrunn.

• Statens vegvesen: Stamvegutredninger^{[død lenke]} (14. november 2008)