Bruken av staffeli er beskrevet hos de gamle egyptere og Plinius den eldre (første århundre e.Kr.) refererer til store plater plassert på et slikt innretning.

Den vanligste bruken i dag er til å holde lerret eller papir (ofte festet til en plate) på plass, mens det blir bearbeidet av en kunstner. Den enkleste formen er tre lister som er forbundet i en ende og står med «sprikende ben», enten på gulvet eller oppå et bord. Det oppspente lerretet eller platen festes på to av bena med dertil egnede midler. De mest kompliserte er store møbler som kan justeres og tilpasses på flere måter. De vanligste er i tre, men stål eller aluminium finnes også. Hovedkonstruksjonen kan enten være H-ramme med bord eller støtteben underst – eller trebent.

• H-rammene er vanligvis store og beregnet på å stå permanent på et atelier. De kan være utstyrt med diverse skuffer og hyller. Med fire støttepunkter står de stødig.
• De trebente kan ha lengdejusterbare ben slik at de kan brukes som feltstaffeli på ujevn grunn. De har lettere for å velte, men er også lettere å pakke eller stue vekk når de ikke er i bruk. De mest avanserte er gjerne formet som koffert eller ryggsekk når de er sammenfoldet, med plass til pensel og farger i tillegg.
• Utstillingsstaffelier er vanligvis lette i konstruksjonen og sammenleggbare. De fås i mange størrelser og varianter.
• Utendørsstaffelier er sammenleggbare, lette, bærbare og egner seg for raske arbeider ute i terrenget.
• Bordstaffelier er små, har korte bein og kan settes på et bord. De er å sammenlikne med justerbare tegnebrett eller enkle stativer.

Alternativene til bruk av egen staffelier er å slå lerretet opp på en vegg, legge arbeidet på en plate, et bord eller i fanget, eller, som amerikaneren Jackson Pollock (1912–1956), kjent for sin action-painting: å kjøpe et treetasjes herskapshus med stor trappegang, legge et stort lerret på gulvet i første etasje – og helle maling på lerretet ovenfra.