Sparabara (persisk: «skjoldbærer») var frontlinjeinfanteriet til akamenidenes rike. De var vanligvis de første som gikk i kamp mann mot mann mot fienden. Selv om en ikke vet mye om dem i dag, er det antatt at de var ryggraden i den persiske hæren som dannet en skjoldmur og brukte sine to meter lange spyd til å beskytte sine mer sårbare styrker som bueskyttere fra fienden.

Sparabaraene ble hentet fra fullverdige medlemmer i det persiske samfunnet, de ble trent fra barndommen av til å bli soldater og når de ikke var ute for å kjempe i felttog i fjerne land, trente de på jakt på de store slettene i Persia. Men da alt var stille og det var fred i landet, vendte sparabaraen tilbake til et normalt liv som bønder. På grunn av dette manglet de virkelig profesjonell kvalitet på slagmarken, likevel var de godt trente og modige til punktet hvor de holdt linjen i de fleste situasjoner lenge nok til å kunne gjennomføre et motangrep.

De var beskyttet av lin sydd sammen i flere lag og bar store rektangulære flettede skjold som en slags lett manøvrerbart forsvar. Dette gav dem derimot en betydelig ulempe i forhold til de tungt beskyttede motstanderne som hoplittene, og det to meter lange spydet kunne ikke gi sparabaraen nok rekkevidde til å treffe en trent falanks. Skjoldene var effektive i å stoppe piler, men ikke sterke nok til å beskytte soldatene fra spyd. Men sparabaraen kunne ta seg av det meste av annet infanteri, inkludert trente enheter i øst.

• [1]
• [2]